I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

74
Søkelys på arbeidslivet
slags føringer staten legger på kommunenes introduksjonsarbeid, og i hvilken
grad ulike statlige føringer påvirker situasjonen til nykommerne som skal delta i
programmene. Avslutningsvis oppsummeres de viktigste forskjellene i hvordan
Danmark, Norge og Sverige har utformet introduksjonspolitikken overfor nyankomne
flyktninger og innvandrere, og vi spør hvilke implikasjoner disse forskjellene
kan ha for resultatene av den arbeidsrettede introduksjonsinnsatsen. Et perspektiv
som ikke vil berøres i denne artikkelen, er hvordan de ulike introduksjonsregimene
oppfattes og oppleves av dem som deltar i programmene. Rapporten
artikkelen bygger på, reiser spørsmålet, men det finnes foreløpig få undersøkelser
som kan bidra med gode svar. Artikkelen bygger på en studie Fafo gjennomførte
med støtte fra Nordisk ministerråd (Djuve og Kavli 2007a). Temaet var likheter og
forskjeller i de tre landenes apparat for å øke arbeidsmarkedsdeltakelsen blant
flyktninger og innvandrere. Datagrunnlaget var en kombinasjon av offentlige dokumenter
og utredninger, intervjuer med departementsansatte og evalueringslitteratur
fra de tre landene.
Kritikk av det gamle – og introduksjonsprogrammet som svar på tiltale
I løpet av 1990-tallet vokste det fram en stadig sterkere kritikk av det regimet som
møtte nyankomne flyktninger og innvandrere i de skandinaviske landene (Djuve
og Kavli 2007a). Kritikken hentet kraft blant annet fra en stadig mer omfattende
dokumentasjon av vedvarende dårlige levekår blant flyktninger og ikke-vestlige
innvandrere. Krav om politisk og institusjonell endring kom fra flere hold og ble
gradvis et spørsmål om effekter og resultater, ikke bare moral. Kritikken knyttet
seg for det første til nykommernes inntektssikring i tiden etter ankomst. Det ble
hevdet at sosialhjelpssystemet virket klientifiserende, altså at hjelpen i seg selv bidro
til å undergrave flyktningenes evne til å bli selvforsørget (Lien 1986, NOU
1986:8, SOU 2006:79, SOU 1995: 76, Statens indvandrarverk 1997, Wikan 1995). For
det andre ble det stilt spørsmål ved kvaliteten i kvalifiseringstilbudet. Forhold som
møtte særlig kritikk, var at nykommerne fikk tilbud om svært få timer kvalifisering
per uke, at kvalifiseringsløpene var preget av forsinkelser og avbrudd, og at arbeidsrettede
tiltak kom sent på plass (Berg 1996, Djuve og Hagen 1995, SOU 2003;
Statens indvandrarverk 1997). Samtidig ble det også tydelig at kvalifiseringen nykommere
ble tilbudt, varierte mellom kommunene, noe som ledet til store ulikheter
i opplæringens kvalitet og omfang (Berg og Thorseth 1995; Djuve et al 2001;
Statens indvandrarverk 1997). For det tredje ble myndighetenes integreringspolitikk
i økende grad kritisert for å være en vag og utydelig formidler av vestlige
grunnverdier. Ikke minst ledet medieoppslag om tvangsekteskap og kvinnelig
omskjæring til en offentlig debatt om spenningen mellom innvandreres – og
spesielt muslimers – verdier og levemåter og vestlige kjerneverdier. Den opplevde
avstanden mellom majoritet og deler av minoriteten i viktige verdispørsmål
ble et viktig tilleggsargument i kritikken av de rådende kvalifiserings- og integreringsregimene.