I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

52
Søkelys på arbeidslivet
opplevd diskriminering. Bildet som skisserer omfanget av diskrimineringen, er altså
tvetydig. Rogstad (2006) konkluderer i sin rapport ”Usaklige hindringer for ikkevestlige
minoriteter på arbeidsmarkedet i Norge” at det er vanskelig å gi et presist
anslag over diskrimineringens omfang fordi vi verken har en klar definisjon av diskriminering,
eller gode metoder for å fange diskrimineringens mange aspekter.
I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i hvordan informantene fortolker og
håndterer sine erfaringer med diskriminering. Hvordan bruker informantene disse
erfaringene for å forstå egen posisjon i arbeidsmarkedet? Informantene oppfatter
at andre forbinder den svarte afrikanske kroppen med arbeid som ikke krever
høyere utdannelse, eller befinner seg nederst i yrkeshierarkiet. På bakgrunn av informantenes
opplevelser av ikke å anerkjennes, ønsker jeg å belyse hvordan hudfarge
kan brukes som en kroppslig ressurs for noen, men begrense andre i det
norske arbeidsmarkedet. En ambisjon er å undersøke hvordan forestillinger om
den norske middelklassen skapes og gjenskapes gjennom arbeidsmarkedsrelasjoner.
I likhet med ”den svarte afrikanske kroppen” er ”den norske middelklassekroppen”
et resultat av kulturelle og sosiale konstruksjoner. Forestillingen
om og innholdet i ”den norske middelklassekroppen” blir opprettholdt blant annet
gjennom å trekke distinksjoner til ”den svarte afrikanske kroppen”.
Mer konkret undersøkes to temaer: Hvordan påvirker erfaringen med diskriminering
informantenes oppfatning av sine muligheter til å lykkes som middelklasse
i det norske arbeidsmarkedet? Og hvorfor er det slik at noen tolker det å ikke få en
jobb i henhold til sitt kompetansenivå som et resultat av diskriminering, mens
andre avviser diskriminering som forklaring? Spørsmålene åpner opp for fokusering
på sammenhengen mellom hvordan ulike individer blir møtt i arbeidsmarkedet
og perspektivet de har på seg selv og sine muligheter som arbeidstakere.
Data og metode
Artikkelens empiriske materiale er kvalitative intervjuer med høyt utdannede personer
som er innvandret fra land i Afrika, Øst-Europa og Asia. Utvalget har liten variasjon
når det gjelder kjønn. Dette skyldes at det er flest menn som har meldt sin
interesse for å delta i prosjektet. Flertallet av informantene er rekruttert fra det
samme helseforetaket. Her jobber de innen renhold, kjøkken og vaskeri. I tillegg til
et hovedmaterialet på 10 personer, inkluderes også et intervju med en student
som jobber som renholder i det samme helseforetaket. I motsetning til de regulære
informantene tilhører han den etniske majoriteten.
Informantenes utdanningsnivå varierer mellom ett og seks år utover tolv års
skolegang, det vil si antall år etter videregående skole i norsk målestokk. I tillegg er
flertallet også i gang med en ny utdannelse i Norge. Alle, med unntak av én, får
ikke brukt sin formelle kompetanse i arbeidsmarkedet.
Utvalget er variert når det gjelder nasjonalitetsbakgrunn. I alt er det snakk om
åtte land. Informantene har innvandret fra Etiopia, Kongo, Gambia, Sudan, Iran,
Bosnia, Tunisia, og Filippinene. Jeg har altså ikke basert mine utvalgskriterier på
etniske grupper eller fødested. Informantene er født i forskjellige land, men har