I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Fleksibilitetens jernbur 27
tes å virke grensesettende for når de var tilgjengelige for jobben, noe Markus’ utsagn
illustrerer:
[…] du skal være tilgjengelig for X sine kunder til enhver tid. Du tar telefonen når den ringer,
selv om du sitter på hytta og kanskje er på en snurr, så gjør du det.
Markus fortalte at bedriften krevde at de skulle være tilgjengelige til enhver tid.
Kolleger i bedriftens avdelinger i andre land og samarbeidsaktører som internasjonale
kunder og alliansepartnere jobbet i andre tidssoner enn de norske arbeidstakerne.
Kommunikasjon som telekonferanser, telefonsamtaler og emailkontakt
med øvrige samarbeidsaktører foregikk derfor ofte etter endt norsk normalarbeidsdag.
Arbeidstakerne hadde en felles forståelse av at det ble stilt store krav til arbeidstidsfleksibilitet.
Uklare rammer for arbeidsinnhold og arbeidsinnsats innebar
at mange gav uttrykk for å være usikre på om de hadde en jobb i fremtiden. Det
amerikanske arbeidslivet ble fremsatt som normgivende referansepunkt for arbeidstakerne.
Enkelte arbeidstakere hadde erfart hvordan kolleger i bedriftens avdelinger
i USA ble behandlet; arbeidstakere hadde blitt oppsagt og fikk beskjed
om å forlate arbeidsplassen omgående. De norske arbeidstakerne mente de hadde
høyere jobbsikkerhet enn sine amerikanske kolleger fordi det norske stillingsvernet
er sterkere enn det amerikanske. Dette viser at de tilskriver nasjonale, institusjonelle
forhold betydning. At de norske arbeidstakerne gjennomgående gav
uttrykk for jobbusikkerhet, kan knyttes til den løse og fleksible arbeidsorganiseringen,
et inntrykk som en av lederne understøttet:
Jeg blir ikke overrasket om mange sitter med en litt usikkerhetsfølelse rundt dette
[arbeidsinnhold og jobbkrav] og kompenserer med å jobbe mye. Det er et element av
utrygghet her, en forholdsvis høy risikofaktor, men som er basert på et risikonivå som er lavt
nok til at det kan bæres, men at det kan gå gærne veien liksom.
Lederen tegnet et bilde av en arbeidsplass preget av utrygghet og høy risikofaktor,
noe arbeidstakerne håndterte ved å jobbe mye. Da arbeidstakerne ble spurt
om arbeidsmiljøloven fungerte regulerende og grensesettende for arbeidstiden,
svarte ingen at den virket grensesettende. En av informantene, Jonas, mente at
arbeidstakerne ikke var underlagt lovens bestemmelser i ansettelsesforholdet, og
sa følgende:
Personlig syns jeg det er litt merkelig at vi ikke er underlagt den [arbeidsmiljøloven]. Vi er jo
det per norsk lov, men ikke i ansettelsesforholdet. Vi har ikke krav på overtid, og vi har heller
ikke noen avspaseringsordning, men vi har fleksibilitet da. Det er kanskje der de klarer å snike
seg unna loven. Et av punktene der er at hvis du kan bestemme din egen arbeidstid, så er det
ikke samme overtidskrav. Jeg syns i hvert fall vi som sitter på laveste nivå burde vært
underlagt eller burde ha fulgt loven… Nå er det ingenting som reguleres for det er ingenting
som logges, det er bare når jeg sier stopp, det er det eneste som styrer det.
Ingen av dem vi intervjuet, oppfattet arbeidsmiljøloven som en reguleringsordning
de forholdt seg til som en grensemarkør for hvor mye de skulle jobbe. Richard
fortalte at et forholdsvis kjent refreng som topplederne uttrykte med jevne
mellomrom, var at de norske arbeidstidsbestemmelsene ikke var gangbare: