I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

76
Søkelys på arbeidslivet
Noe tilsvarende finnes verken i den norske loven eller i de svenske anbefalingene
til introduksjonsarbeidet. Verdikritikken ser likevel ut til å ha hatt et visst innslag i
utformingen av retningslinjene for den norske samfunnsopplæringen, som et
stykke på vei tematiserer hvilke normer som skal formidles til deltakerne. Retningslinjene
presiserer også at det er en målsetting for opplæringen å vise at det
er mulig å være uenig i en lovbestemmelse, men likevel være forpliktet av den
(Utdannings- og forskningsdepartementet 2005). Svenske dokumenter som omhandler
samfunns- og arbeidslivsorientering rettet mot nyankomne innvandrere,
presiserer derimot:
Kursplanen beskriver inte explicit innehållet; inte vilka områden och fakta som ska ingå. Vi
menar att detta inte heller är önskvärt, då en ökad individualisering av innehållet i samhällslivsorienteringen
är nödvändig. Målet ska inte vara att beta av en nationellt utformad lista med
samhällsfakta, utan att uppnå en handlingsberedskap inför livet i Sverige (SOU 2003:77:149).
Det er dermed langt mellom opplistingen av kjerneverdier i det danske samfunnet
som nykommerne skriftlig skal anerkjenne og akseptere, og retningslinjene
for svensk samfunnsorientering som presiserer nettopp at en slik liste ikke skal utarbeides,
og som dermed i langt større grad overlater vurderingen av hva som
skal formidles, og på hvilken måte, til den enkelte lærer og skole.
Staten tar styring – pisk og gulrot i det kommunale introduksjonsarbeidet.
Felles for de skandinaviske landene er at iverksettingen av den statlige introduksjonspolitikken
er delegert til kommunene. Samtidig er det en trend i Vest-Europa
at staten tar sterkere styring over integreringspolitikken gjennom å tydeliggjøre
lokale myndigheters ansvar overfor nykommerne i egne lover og i egne introduksjonsordninger
(Carrera 2006). Danmark var tidlig ute da man allerede i 1999 formaliserte
sitt regime for integrering av flyktninger og innvandrere gjennom egen
lov. Norge fulgte etter med lov om introduksjonsordning i 2004. Lovregulering
ble også anbefalt i Sverige i 2003 av en statlig oppnevnt komité som skulle utrede
flyktningmottak og introduksjon, men forslaget ble avvist av Riksdagen med begrunnelsen
at de nødvendige forhold som Svensk for innvandrere (Sfi), skolegang
og inntektssikring allerede var regulert i lovs form (SOU 2003:247). Sverige har likevel
hatt en ordning med introduksjonsprogram og introduksjonsplaner for
flyktninger siden 1991, regulert som en forordning med tilhørende anbefalinger.
Svenske statlige myndigheter var dermed tidlig ute med anbefalinger til kommunene
om å ta i bruk noen av de mest sentrale arbeidsmetodene innenfor introduksjonsprogrammene.
Gjennom å lovregulere kommunenes innsats har likevel
danske og norske myndigheter gått betydelig lenger i å forplikte kommunene til
å ta programmet i bruk.
Også i bosettingen av flyktninger står danske kommuner overfor en stat med
noe sterkere virkemidler enn i Norge og Sverige. Siden 1999 har Udlændingestyrelsen
fordelt nyankomne flyktninger til de enkelte amt, som deretter fordeler det
nasjonale bosettingsbehovet for de neste årene mellom seg (Nielsen og Jensen
2006). Dersom amtene ikke blir enige om fordelingen, går Udlændingestyrelsen
aktivt inn og bestemmer hvor mange som skal bosettes i hvert amt. I Norge vel-