I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Nordiske erfaringer med arbeidsmarkedstiltak for innvandrere 91
fødte svensker enn for innvandrere: Blant svenske ledige var det de som hadde
best nytte av tiltak, som ble valgt ut, mens seleksjonen av innvandrere til tiltak
ikke hadde en slik konsekvens. Høy lokal arbeidsledighet økte sannsynligheten for
å bli valgt ut til å delta på tiltak. Disse funnene er bakgrunnen for at Sohlman
(2006) reiser spørsmål om effektene av arbeidsmarkedstiltak kunne blitt bedre
dersom man hadde lagt mer arbeid i matching av deltaker og tiltak, og om arbeidsmarkedsetaten
sender ut folk på tiltak mer eller mindre tilfeldig – først og
fremst styrt av den lokale ledigheten. En annen – om enn beslektet – forklaring på
disse funnene er at gruppen av ikke-svenske ledige er mer heterogen, og har mye
mer sammensatte behov, slik at det faktisk er mer krevende å finne passende tiltak
til alle – eller sagt på en annen måte, at den tilgjengelige mengden av tiltak i
liten grad dekker behovene til en svært sammensatt brukergruppe.
En av de nyeste arbeidsmarkedssatsingene for innvandrere i Sverige er den
såkalte ”Arbetsplatsintroduktion för vissa invandrare (SIN) 5 ”. Tiltaket skal fungere
som en støtte til en innvandrer eller flyktning i starten av et arbeidsforhold. En
spesialutdannet arbeidsformidler skal følge opp arbeidssøkeren og bistå med å
finne passende arbeid. SIN-formidleren skal også følge opp i starten av arbeidsforholdet
og føre en dialog med arbeidsgiveren. Tiltaket kombineres ofte med arbeidspraksis.
De første evalueringene av ordningen konkluderer med at den først
og fremst fungerer som forsterket søke- og matchingshjelp. Den tydeligste effekten
av ordningen så langt er økt deltakelse på arbeidspraksis – og kanskje vel så
viktig – at arbeidspraksis som del av SIN gir bedre overgang til arbeid enn ordinær
arbeidspraksis (Johansson og Åslund 2006a, 2006b).
Det finnes også enkelte andre svenske studier som tyder på at økt ressurstilgang
til arbeidsformidlingen har positiv effekt på brukernes overgang til arbeid.
Behrenz et al. (2002) evaluerer effektene av et pilotprosjekt med samarbeid mellom
arbeidsformidlingen og et privat bemanningsforetak i Sødertälje. Prosjektets
arbeidsmetoder og resultater sammenlignes både med en offentlig arbeidsformidling
i Malmø med økte ressurser til formidling av innvandrere, og med en offentlig
arbeidsformidling i Gøteborg uten ekstra ressurser. Evalueringen konkluderer
med at den private virksomheten ikke hadde bedre resultater enn de offentlige,
men at ekstra ressurser til den offentlige arbeidsformidlingen gav positive resultater.
En annen interessant studie er RRVs upubliserte studie av arbeidsformidlingens
effektivitet med hensyn til å formidle innvandrere til ordinært arbeid. Resultatene
fra den upubliserte studien er gjengitt i Sohlman (2006). Hun skriver at
[...]parvise sammenligninger av arbeidsformidlingskontor viste at nøkkelkomponenter for suksess
i arbeidet med utenlandsfødte var egne saksbehandlere med kunnskap dels om
utenlandsfødte, dels om virksomhetenes behov for arbeidskraft, samt et intensivt matchingsarbeid,
tett kontakt med virksomhetene, skreddersydd kvalifisering og samarbeid med
kommunene. Sannsynligheten for utenlandsfødte for å få jobb var 74 prosent høyere ved et
kontor med ”gode arbeidsmetoder” sammenlignet med kontorer med ”dårlige arbeidsmetoder”.