I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Kvinner i ASA-styrene – likestilling og lønnsomhet
Et av de mest kontroversielle likestillingspolitiske tiltakene de siste årene har vært
loven om kvinnerepresentasjon i ASA-styrer. Endringen av allmennaksjeloven i
2003 vakte betydelig debatt, men resultatet er at de fleste selskaper har oppfylt
kravet om 40 prosent kvinnerepresentasjon i styret. Argumentasjonen for å øke
andelen kvinnelige ledere i næringslivet har i hovedsak kretset rundt to argumenter:
rettferdighet og lønnsomhet. Rettferdighetsargumentet har tradisjonelt hatt
en sterk posisjon som argument for likestilling i Norge. Det er særlig overfor næringslivet
at lønnsomhetsargumentet er benyttet, og da for å fremheve kvinner
som en uutnyttet ressurs, at kvinner representerer noe annet enn menn og at
kvinners kompetanse kan utfylle menns på en måte som gjør styrene mer effektive.
Likestillingsminisiter Anniken Huitfeldt går i en kronikk i Dagens Næringsliv 10.
mars i år bastant ut og hevder at all forskning viser at det er en klar sammenheng
mellom andelen kvinner i styrer og lønnsomhet. Det er ikke så vanskelig å forstå at
argumentet om økonomisk lønnsomhet for virksomheter som tar i bruk kvinners
talenter, snakker godt til et næringsliv hvor økonomisk lønnsomhet og profitt er
drivkreftene. Eller som den danske økonomen Nina Smith har formulert det:
If it can bee shown statistically that more female top executives or women on boards have a
positive effect on firm performance, this may be a strong argument for having more women
on boards. Smith et al. (2005).
Smith et al. mener selv at studien deres viser en svak sammenheng mellom kvinner
i styret og lønnsomhet, men andre har tolket de samme resultatene og konkludert
med at det ikke er noen slik sammenheng (http://www.ekonomnyheterna.se/).
Huitfeldt viser i kronikken til to studier, den ene er et studentpaper fra BI fra
2001, det andre en studie av det amerikanske Catalyst. På hjemmesiden sin beskriver
Catalyst seg selv som en organisasjon for forskning og rådgivning med det
mål å få flere kvinner inn i næringslivet. Det er selvsagt helt legitimt, men åpner
for spørsmålet om organisasjonen snarere er en lobby-organisasjon enn et forskningsinstitutt.
Uansett hva man måtte mene om de forskningsbidragene som
presenteres i kronikken, er det, når forskningsresultater brukes for å påvise tinge-
Søkelys på arbeidslivet 1/2008 årgang 24, 1-2. ISSN 0800-6199
© 2008 Institutt for samfunnsforskning
Redaksjonelt