I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

”I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb” 53
det til felles at de har over tolv års skolegang, er født i hva som ofte omtales som
ikke-vestlige land, og er nå bosatt i Norge. Bortsett fra én informant befinner de
seg alle i yrker som ikke krever høyere utdanning, og som ofte assosieres med lav
status. Flertallet av informantene er også flyktninger. Jeg har valgt å la de felles
betingelsene de er underlagt her i Norge, veie tyngst, og ikke hvordan nasjonalitetsbakgrunn
eller sosiale og kulturelle forhold i opprinnelseslandet kan gi bestemte
erfaringer. Prieur (2004) valgte også en tilnærming som ikke tok utgangspunkt
i en etnisk gruppe. Hun hevder at man ved å inkludere personer fra forskjellige
land, i større grad vil få tak i de felles erfaringene som innvandrersituasjonen
og møtet med det norske samfunnet gir.
Metoden for datainnsamling var kvalitative, delvis strukturerte intervjuer. Temaene
jeg ville ta opp, var fastlagt på forhånd, men rekkefølgen av temaene ble
bestemt under intervjuene. Informanten var også fri til å ta opp nye temaer. Det
metodiske designet hadde et eksplorerende preg. Nye temaer og spørsmål ble
reist underveis i forskningsprosessen, etter hvert som ny kunnskap ble ervervet
gjennom informantenes fortellinger. De første informantene ble derfor ikke stilt
de samme spørsmålene som de siste. Intervjuet med personen med etnisk majoritetsbakgrunn
var samtalepreget, slik at spørsmålene fulgte temaene han tok
opp.
”Summen av de små krenkelser”
Felles for informantene er at de er eller har vært i en situasjon hvor de ikke får arbeid
i henhold til sin formelle kompetanse. Et gjennomgående mønster er at informantene
ønsker mobilitet. De har ambisjoner om å få en jobb der de kan bruke
sine ferdigheter og egenskaper. Når jeg spør informantene om hvorfor de ikke får
utelling for sin kompetanse i det norske arbeidsmarkedet, enes de om at dette
henger sammen med manglende nettverk og utenlandsk kompetanse. 2 Samtidig
skiller informantene seg fra hverandre når jeg spør om innvandrere diskrimineres i
det norske arbeidsmarkedet. Her tror den ene informantgruppen at diskriminering
forekommer, og at dette kan være en viktig årsak til deres mobilitetsproblemer.
Den andre gruppen tror at manglende språkkompetanse er hovedgrunnen
til at de ikke får jobb som er relevant for deres utdanningsbakgrunn. Hvorfor kan
den tilsynelatende samme situasjonen fortolkes så ulikt?
Informantene som tror at språkproblemer er årsaken til at de ikke får jobb i
henhold til sitt kompetansenivå, snakker ikke dårligere norsk enn den andre informantgruppen.
Variasjon i språkferdigheter er større innad enn mellom de to
gruppene. Begge gruppene anser også ferdigheter i norsk som et viktig kriterium
for å oppnå mobilitet. Men det som kjennetegner informantgruppen som vektlegger
manglende språkferdigheter, er at de ikke tror innvandrere utsettes for diskriminering
i arbeidsmarkedet. Felles for informantene er at de ikke har opplevd
diskriminering i det norske arbeidsmarkedet. Tvert om har de mange positive erfaringer.
De forteller om situasjoner der ledelse og kolleger behandler dem som
verdifulle arbeidstakere. Flere har klatret i stillingshierarkiet og har derfor allerede