Last ned - Helsedirektoratet

4.8 Selektiv abort etter
fosterdiagnostikk
Samfunnet har to ulike muligheter til å regulere
”alvorlighetsinnholdet” i selektive aborter. Dels
kan det reguleres gjennom hva slags type
fosterdiagnostikk som tilbys, og dels kan det
reguleres gjennom abortnemndenes praksis. Av
og til må man og bør man se disse to i sammenheng:
Eksempelvis ville det være meningsløst
om man i Danmark tilbød alle gravide
KUB-test for å gi dem valgfrihet angående
testing for trisomi 21, uten samtidig å akseptere
trisomi 21 som et grunnlag for abort. Og
alderskriteriet i Norge, og dermed tilbudet av
fosterdiagnostikk til gravide over 38, er på
tilsvarende vis meningsløst om det ikke etterfølges
av en reell mulighet til å få akseptert en
begjæring om senabort ved trisomi 21. I andre
sammenhenger vil informasjon om egenskaper
ved fosteret kunne oppstå mer som ”bieffekter”
av en undersøkelse, og det vil være uproblematisk
for en abortnemnd å avslå abortbegjæringer
basert på denne type kunnskap. Eksempelvis
vil det kunne bli informert om fosterets kjønn
på rutineultralyd i 18. uke.
4.8.1 Skal det mindre og mindre avvik
til for å be om abort?
En mulig påstått fare ved fosterdiagnostikken,
er at liberalisering og avregulering bidrar til et
samfunn hvor det skal mindre og mindre avvik
til for å velge bort et foster. Ut i fra denne
frykten oppsto debatten om hvor alvorlig en
tilstand bør være før det tilbys fosterdiagnostikk
eller før abort innvilges. I Danmark ble disse
forholdene inngående diskutert av Det etiske
råd i 2009 i rapporten Fremtidens fosterdiagnostik
216 . Et fertall i Det etiske råd var skeptisk
til såkalte ”positivlister” som angir hva slags
tilstander som er alvorlige nok til å legitimere
selektiv abort – av følgende grunner:
216 Se http://etiskraad.dk/Udgivelser/BookPage.aspx?bookID={F673F0CD-A23E-42A5-8B65-7DEC73AD9B06}
• ”en positivliste kan virke stigmatiserende i
forhold til personer med de sygdomme,
der står på listen,
• mange misdannelser kan udtrykke sig
forskelligt i forskellige situationer og i forskellige
familier, hvorfor det under alle omstændigheder
er vanskeligt at undgå en
skønsmæssig vurdering i de enkelte sager,
• det rent klinisk er en meget vanskelig opgave
at udforme og revidere en positivliste.”
Det er få holdepunkter for å si at utviklingen de
siste tiårene har ført til at man i den norske
befolkningen ”tar lett” på spørsmål om fosterdiagnostikk
og abort. Antallet selektive aborter
stiger riktignok sakte men sikkert, men forklaringen
er nok snarere at diagnostikken blir
bedre og når ut til fere – enn at holdninger
endrer seg. Det er lite sannsynlig at vi befnner
oss på et moralsk skråplan hvor endepunktet
vil være fravalg pga kjønn. Noe av bakgrunnen
for å hevde det, er at forestillingen om ”jakten
på det perfekte barnet” trolig er misvisende.
Foreldre fest ønsker ikke det perfekte barnet,
men det normale barnet. Dersom bruddet med
normaliteten blir stort, settes hele foreldreprosjektet
i bevegelse.
Trisomi 21 er omdiskutert nettopp fordi man
på den ene siden kan leve et godt liv. På den
andre siden innebærer diagnosen større eller
mindre grad av utviklingshemming. Og utviklingshemming
representerer en form for
”radikal annerledeshet” i et gjennomrasjonalisert
samfunn. Den ufordrer ideen om å reprodusere
seg selv, nettopp fordi rasjonalitet og
fornuft er så sentrale aspekter av et moderne
selv (selv om man vet at foreldre som får et
utviklingshemmet barn tilpasser seg situasjonen
godt over tid og reproduksjonen får fornyet
mening gjennom å oppdage verdien av ”annerledesheten”).
Slik sett er det ikke tilfeldig at
trisomi 21 er et tema i fosterdiagnostikken i
hele den vestlige verden. Dels skyldes det at
diagnostikken er tilgjengelig for å identifsere
147