Last ned - Helsedirektoratet

lungecellene kunne altså være tilstrekkelig til å
eliminere lungesykdommen.
Til nå er det publisert 25 kliniske forsøk med
overføring av CFTR-genet til CF-pasienter. Det
er vist at prinsippet fungerer, men klinisk forbedring
av sykdom har vært vanskelig å demonstrere.
I 16 av forsøkene ble det benyttet virale
vektorer til overføring, men fordi gjentatte
behandlinger er nødvendig, førte immunrespons
mot virusvektoren til redusert effekt. Dette har
ført til utvikling av non-virale vektorer som ikke
genererer immunrespons. Imidlertid var også
denne tilnærmingen problematisk, fordi lungevev
har egenskaper som skal hindre at fremmede
partikler trenger ned og tas opp i cellene.
Etter en dekade med utvikling og testing er det
i Storbritannia nå igangsatt et klinisk forsøk
med en non-viral vektor som har vist lovende
resultater i dyreforsøk. For status og oversikt
se 300 .
6.4.8 Leddgikt
Om enn ikke en dødelig sykdom, så er leddgikt
en smertefull og til dels invalidiserende tilstand
uten noen form for helbredende behandling.
Vanlig behandling er ofte uten tilstrekkelig
terapeutisk effekt og gir bivirkninger.
Smertesymptomene ved leddgikt skyldes en
betennelsesreaksjon forårsaket av ett av immunsystemets
signalmolekyler, interleukin-1
(IL-1). IL-1 binder til et mottakermolekyl, en
reseptor, på bindevevceller i leddene og setter i
gang betennelsesreaksjonen. Det er vist at å
hindre bindingen av IL-1 til denne reseptoren
med en spesifkk IL-1-reseptorhemmer stanser
betennelsen.
Det er gjennomført eksperimentell behandling
av to pasienter. Bindevevsceller ble isolert og
fkk overført genet for IL-1-reseptorhemmeren
og cellene ble så injisert direkte i pasientenes
betente ledd. Ingen bivirkninger eller uønskede
hendelser ble observert. Den ene pasienten
responderte meget bra med en rask reduksjon
av smerte og hevelse. Effekten holdt seg
gjennom de fre ukene studien varte. Den andre
pasienten fkk også redusert smerte og hevelse,
men ikke så markant som den første.
6.4.9 HIV
Rundt 1% av den kaukasiske befolkningen er
motstandsdyktige mot HIV og kan ikke infseres.
HIV infserer immunsystemets T-hjelperceller
ved å binde til spesifkke reseptormolekyler
på celleoverfaten. Resistensen mot HIV viser
seg å skyldes en mutasjon i genet for et av
disse reseptormolekylene, CCR5 301 . Effekten av
mutasjonen er at viruset ikke lenger kan binde
til T-cellene og dermed heller ikke kan gjennomføre
en infeksjon.
For at mutasjonen i CCR5-genet skal føre til
HIV-resistens må den være homozygot, dvs
den må foreligge i begge kromosomsettene.
Å introdusere denne tilstanden ved genterapi vil
være problematisk fordi begge de normale
variantene samtidig må elimineres. Prinsippet
med å blokkere infeksjon er imidlertid benyttet i
en klinisk studie hvor man ved retroviral overføring
har satt inn genet for et lite protein som
blokkerer opptak av HIV i cellene 302 . Etter
isolering av T-celler og genoverføring fkk ti
pasienter med langt fremskreden immunsvikt
og som ikke lenger responderte på medisiner
tilbakeført sine modifserte celler. Behandlingen
hadde begrenset effekt, men pasientenes
tilstand tatt i betraktning, ble den ansett som
positiv, i dét den stabiliserte sykdommen. To år
etter var fremdeles alle i live og uten andre
sykdommer.
Andre prinsipper som benyttes i genterapiforsøk
mot HIV er beskrevet i vedlegget.
300 Pringl IA, Hyde SC og Gill DR (2009): Non-viral vectors in cystic fbrosis gene therapy: recent developments and future prospects.
Expert Opin. Biol Ther 9 (8); 991-1003
301 Liu R et al. (1996): Homozygous defect in HIV-1 coreceptor accounts for resistance of some multiply-exposed individuals
to HIV-1 infection. Cell 86: 367-377
302 Van Lunzen et al (2007): Transfer of autologous gene-modifed T cells in HIV-infected pasients with advanced immunodefciency
and drug-resistant virus. Mol Ther 15 (5): 1024-1033
199