Last ned - Helsedirektoratet

arbeider immunitet mot virusproteinene. Imidlertid
vil for eksempel en kreftbehandling i
prinsippet være forbigående, og nettopp på
dette området foregår det betydelig forskning
på utvikling av terapeutika basert på RNA-interferens.
6.3.2 Sinkfngernukleaser
For å oppnå varige, stabile genoverføringer
kreves det at det genetiske materialet integrerer
og følger celledelingen. Bruk av integrerende
virale vektorer er forbundet med risiko for
kreftutvikling i dét de kan integrere på steder i
genomet hvor det ødelegger kontroll av celledelingen.
De siste årene har man sett muligheten
til å gjøre integrasjonsprosessen så
spesifkk at man i teorien målrettet kan sette inn
genetisk materiale nøyaktig i ønsket posisjon i
genomet. Teknologien er basert på enzymer
som kan gjenkjenne og klippe opp spesifkke
DNA-sekvenser. På grunn av sin struktur og at
den opprettholdes ved binding av sinkatomer
har enzymene fått betegnelsen sinkfngernukleaser
(SFN). SFN lages kunstig i laboratoriet
og det er utviklet metoder til å lage dem med
ønsket spesifsitet. I teorien skal man da kunne
lage en SFN som kutter DNA’et i en hvilken
som helst ønsket sekvens, for eksempel i et
defekt gen, uten risiko for å kutte andre steder i
genomet.
Teknologien utnyttes nå blant annet til genterapeutiske
formål, ved at genet som koder for
den ønskede SFN overføres til celler sammen
med det terapeutiske genet ved hjelp av for
eksempel AAV-vektorer. Når DNA’et er kuttet i
det defekte genet, vil så cellens eget maskineri
sørge for at det blir erstattet av det korrigerte
genet som ble overført med vektoren. SFNteknologien
kan også anvendes til å inaktivere
skadelige genvarianter.
I USA har et biofrma basert hele sitt produktprogram
på SFN-teknologien og er i ferd med å
gjennomføre både prekliniske og kliniske forsøk
som omfatter en rekke tilstander som diabetisk
nevropati, HIV, hjernekreft, Parkinsons sykdom
og immunsvikt, og de anvender teknologien i
forsøk på regenering av nerver. SFN-teknologien
er nærmere beskrevet i vedlegget.
6.3.3 Genterapi i eller utenfor kroppen
Genterapi kan gjennomføres enten in vivo, dvs
genoverføringen foregår i kroppen, direkte i
vevet som skal behandles eller intravenøst, eller
det kan gjøres ex vivo, ved at det hentes ut
celler fra pasienten og genoverføringen skjer i
laboratoriet før cellene føres tilbake. Fordel ved
ex vivo genoverføring er at man ved bruk av
virale vektorer unngår frie virus som kan utløse
immunrespons og redusert effekt av behandlingen,
og man reduserer risikoen for skadelige
immunreaksjoner og sykdom i pasienten. In
vivo overføring er generelt enklere og billigere
og har dermed sin fordel for eksempel ved bruk
av målrettede pseudotype-vektorer, eller ved
direkte innføring i det vevet eller organet som
skal behandles.
6.4 Utvikling og status internasjonalt
På tidlig 1970-tallet, før genteknologien hadde
begynt å prege den biomedisinske forskningen,
så man potensialet i genoverføring for behandling
av arvelige tilstander. Allerede den gang
innså man at forståelsen av de grunnleggende
prosessene i genregulering var mangelfull, at
detaljer i forholdet mellom gendefekten og selve
sykdommen i beste fall var rudimentær og at
kunnskap om bivirkninger var fraværende. Det
skulle gå nærmere 20 år før den første behandlingen
med genterapi fant sted.
I dag, enda 20 år senere, og etter mer enn
1500 gjennomførte kliniske studier, kan det
virke som om situasjonen på sett og vis er den
samme. Selv om kliniske studier stadig oftere
viser at genterapi har ønsket effekt og at
193