Last ned - Helsedirektoratet

256
gen som koder for kuttedomenet med gener for
forskjellige sinkfngermotiver, har forskere kunnet
uttrykke kunstige restriksjonsensymer. Disse er
satt sammen av fere sinkfngermotiver, og
gjenkjenningssekvensen blir lenger jo fere
sinkfngermotiver som inkorporeres. Dette betyr
at gjenkjenningssekvensen vil forekomme desto
sjeldnere, og spesifsiteten øker.
Det er nå utviklet teknologier for å skreddersy
kombinasjoner av sinkfngermotiver til teoretisk å
kunne gjenkjenne en hvilken som helst nukleotidsekvens,
og sinkfngernukleaser som kombinerer
6 sinkfngermotiver er syntetisert. Disse vil
ha en gjenkjenningssekvens på 18 basepar, noe
som betyr at den statistisk sett bare vil forekomme
en halv gang i et humant genom. I
teorien skal man da kunne lage en sinkfngernuklease
som kutter DNA i en hvilken som helst
ønsket sekvens, for eksempel i et defekt gen,
uten risiko for å kutte andre steder i genomet.
Forskere har slått seg sammen og dannet en
utvekslingsdatabase, The Zinck Finger Consortium
403 , hvor all informasjon om sinkfngermotiver
og gjenkjenningssekvenser etc deles.
Teknologien utnyttes nå blant annet til genterapeutiske
formål, ved at genet som koder for
den ønskede sinkfngernukleasen overføres til
celler sammen med det terapeutiske genet ved
hjelp av for eksempel AAV-vektorer. Når DNA er
kuttet i det defekte genet, vil så cellens eget
maskineri sørge for at det blir erstattet av det
korrigerte genet som ble overført med vektoren.
En oppdatert oversikt over teknologien og
muligheter til bruk innen genterapi er nylig
publisert 404 .
8.6.3 Mer om genterapi mot HIV
En studie med 74 HIV-pasienter, hvor genet som
ble overført, kodet for et RNA-produkt som ved
en form for RNA-interferens spesifkt vil ødelegge
virusets genetiske materiale, viste svak effekt av
behandlingen 405 . I motsetning til den kurerende
behandlingen av enkeltpasienter, syntes det som
om den begrensede effekten her skyldtes at de
tilbakeførte modifserte cellene ikke hadde noen
selektiv fordel i pasientene. Andelen modifserte
T-celler forble lav gjennom hele observasjonstiden.
Om dette skyldes at T-cellene har vært
igjennom behandling som kan ha endret deres
egenskaper, eller at det tilførte genetiske materialet
ikke ga noen selektiv fordel, er uvisst. I disse to
studiene ble pasientene heller ikke behandlet med
cellegift for å redusere antallet umodifserte
T-celler før behandlingen.
Dersom det er en sammenheng mellom genet
som overføres, og de modifserte T-cellenes
evne til å utkonkurrere pasientens umodifserte
celler, vil følgende laboratorieforsøk i en musemodell
være av stor interesse: Ved bruk av
sinkfngernukleaser har forskere klart å spesifkt
mutere CCR5-genet i humane benmargsceller,
som er stamcellene som blant annet utvikler
seg til T-celler. Modifseringen resulterte i en
blanding av homo- og heterozygote mutante
celler, dvs med én og to kopier av det muterte
CCR5-genet. Etter innføring av cellene i såkalte
humaniserte mus etterfulgt av infeksjon med
HIV, observerte forskerne en rask seleksjon for,
og dominans av T-celler som var homozygote
for mutasjonen. Kontrollmus som fkk umodifserte
celler viste etter infeksjon med HIV et
markant tap av T-hjelperceller og hadde
signifkant høyere virustiter 406 .
8.6.4 Mer om immunogenterapi mot
prostatakreft
Den første studien med genterapi mot prostatakreft
videreføres nå med autologt mRNA fra
pasientene – dvs fra pasientenes egne kreftceller.
I tillegg får DC også overført mRNA som
403 Se hjemmeside: http://www.zincfngers.org/
404 Davis D og Stokoe D (2010): Zinc fnger nucleases as tools to understand and treat human disease.
BMC Medicine 8:42 http://biomedcentral.com/1741-7015/8/42
405 Mitsuyuasu RT et al. (2009): Safety and effcacy of autologous CD34+ hematopoietic progenitor cells transduced with an anti-Tat ribozyme in a
multi-center, randomized, placebo-controlled, phase II gene therapy trial for the human immunodefciency virus. Nat Med 15 (3): 285-292
406 Wang HN et al. (2010): Haman hematopoietic stem/progenitor cells modifed by zinc-fnger nucleases targeted to CCR5 control HIV-1 in vivo.
Nat Biotchnol 28 (8): 839-847