Last ned - Helsedirektoratet

Pseudotype virus
I pseudotypevirus er genene som koder
for de proteinene som bestemmer virusets
tropisme endret. Dette åpner muligheter
for å utnytte fordeler ved én type vektor
også i celler og vev de normalt ikke ville
infsere, eller også snevre inn tropismen
slik at viruset bare virker i helt spesifkke
celler.
Et viktig område for pseudotype-virus er
kreftbehandling med utvikling av såkalte
onkolytiske virus. ”Onko” er fra gresk –
onkos - som betyr stort omfang, masse
eller svulst og brukes i medisinen synonymt
med ”kreft”. Begrepet onkolytisk
innebærer at viruset gjenkjenner reseptormolekyler
på kreftcellenes overfate og
infserer og dreper dem. Disse kreftspesifkke
molekylene kan også nyttegjøres i
såkalte kreftvaksiner, hvor de benyttes til å
stimulere immunforsvaret til å gjenkjenne
kreftcellene og destruere dem.
6.2.2 Non-virale vektorer
Non-virale vektorer samler alle former for
genoverføring som ikke er virusbasert. Til tross
for at virus generelt er langt mer effektive
vektorer for genoverføring, kan non-virale
vektorer i enkelte tilfelle være å foretrekke. De
har ikke de samme begrensningene i hvor mye
genetisk materiale som kan overføres – virale
vektorer kan generelt ikke overføre mer enn det
viruset normalt kan pakke. Med mindre det er
et tilsiktet ledd i behandlingen, unngår non-viral
overføring problemene med potensielt skadelig
integrasjon i pasientens genom. I motsetning til
bruken av virale vektorer genererer ikke denne
typen genoverføring immunreaksjoner som i
beste fall reduserer effekten av terapien, eller
også kan fremkalle sykdom hos pasienten.
6.2.2.1 Plasmider som vektorer
Plasmider er små, sirkulære ekstrakromosomer
som fnnes naturlig, særlig i bakterier. De
inneholder genetisk informasjon som er nødvendig
for at de skal kunne kopieres uavhengig
av selve bakteriekromosomet, og kan foreligge
i 50-200 eksemplarer i hver bakteriecelle.
Plasmider kan betraktes som virus uten gener
til å lage de proteinene som trengs for å pakke
det genetiske materialet mv. De sprer seg ved
at bakteriene deler seg og at stadig nye kopier
lages.
Plasmider har de siste 40 årene vært genteknologiens
arbeidshest. De kan lett renses fra
bakteriene og fremmed DNA kan settes inn før
det nye plasmidet føres tilbake og kopieres i
cellene. På denne måten er det mulig å la
bakteriene produsere store mengder av det
genet man ønsker å arbeide med, enten det er
til ren karakterisering eller til genterapi. Plasmidene
er i denne sammenheng å anse som
vektorer for de genene som settes inn. Opp
gjennom årene er de opprinnelig naturlig
forekommende plasmidene blitt utviklet til
sofstikerte instrumenter som gir forskerne full
kontroll over for eksempel i hvilke celletyper og
når de innsatte genene skal uttrykkes, om de
skal integrere i kromosomene eller om de skal
kopieres eller ikke.
191