i teori og praksis? - Forskning - IVA

kultur og religion er brutt ned, da disse byggene er helt avskjært fra sin
originale, religiøse tilknytning og er blitt rene kulturhus. Pilegrimsvandringer
er et eksempel på et religiøs ritual som kan sies å ha blitt et kulturelt
fenomen. Hærvejen i Danmark, pilegrimsleden til Nidaros i Norge,
og kanskje den mest kjente, Caminoen til Santiago i Spania, er noen av
de hellige vandringer som har hatt økende popularitet de siste årene og
som har fått ”vanlige” folk til å bli pilegrimer.
Skillet mellom religion og kultur kan på den ene siden sies å
være i ferd med å brytes ned, som eksemplifisert over. På den andre
siden, dersom kulturen overtar for religionen, hvilke funksjoner er det
religionen har hatt, og fortsatt har for mange, som kulturen dermed er
ment å skulle fylle?
Religionshistorikeren Ninian Smart har tegnet opp syv dimensjoner som
definerer religioner. Disse dimensjoner er ikke endelig definerende, sier
Smart, men kan være fruktbar i analyse av religion. Religonen skal fylle
en rituell, praktisk dimensjon, knyttet til aktiviteter og sakramenter; en
dogmatisk og filosofisk dimensjon, knyttet til religionens læresetninger;
en mytisk og fortellende dimensjon, som gjelder historier og fortellinger
innen religionen; en erfarings- og følelsesmessig dimensjon, en etisk og
rettledende dimensjon; en sosial og institusjonell dimensjon og til sist en
materiell, kunstnerisk dimensjon 3 .
I hvilken grad kan man gjenfinne Smarts religiøse dimensjoner
innenfor kulturfeltet? Jeg vil påpeke at jeg ikke er ute etter å definere
kultur som religion, da disse dimensjoner eksisterer innenfor både ideologier,
interessefelt og alternative livssyn som ikke defineres som religioner.
Jeg ønsker å benytte Smarts dimensjoner som et hjelpemiddel til
å støtte opp om den påstand at kulturen har funksjoner som tradisjonelt
forbindes med religion.
Før jeg går nærmere inn på hver enkelt av dimensjonene vil jeg framheve
hva kulturforsker Dorte Skot-Hansen sier om kulturpolitikk i forhold til
den ekspressive logikk. Kulturpolitikken har tradisjonelt vært styrt av en
instrumentell logikk, noe som innebærer en inndeling av kulturpolitikken
i ulike rasjonaler. Kulturen har ut fra en instrumentell logikk ment
å skulle bidra til blant annet opplysning, økonomisk vekst, sosial forandring
og underholdning 4 . Dette gjør, hevder den norske kulturforsker
Geir Vestheim, kulturen til et middel for å oppnå mål på andre områder
enn kulturens egne 5 . Gjennom en ekspressiv tilnærming til kulturen er
den opplevelse kulturen kan bidra til, først og fremst det rasjonale som
110