Evaluering og kvalitet - inter project

homogenitet vs. mangfold i skolen
Denne veiledende INTER Guiden er skrevet av et forfatterteam.
Tror du at vi er en lik eller mangfoldig gruppe?
2
Å begynne å tenke
For å hjelpe deg til å vurdere dette, ta deg tid til å lese gruppens medlemmer introduksjon av
seg selv.
José:
En kollega spurte meg om å skrive noe om meg selv (Jeg må tilstå at jeg ikke visste hva hun ønsket). Jeg tror hun
spurte om et sammendrag av hvordan jeg møtte denne gruppen (gruppen som skriver INTER Guiden). Min første
tanke var: “Hvor interessant ville det være?” (Jeg må bekjenne at jeg ikke var interessert, og jeg antok også at det
ville gjelde for de fleste av dere!). Når jeg tenker på denne modulen, likhet og mangfold, prøver jeg å finne ut
hvorfor det vil være nyttig. Innenfor denne rammen er et slik ambisiøst spørsmål, og jeg er fortsatt usikker på hva
det skal handle om. Det eneste jeg kan gjøre er å fortelle litt fra mitt liv, og forsøke å vise noen av mine følelser,
avsløre en del av likhet og kanskje identitet og forskjellighet som vi alle til en viss grad har. Så her kommer det…
Jeg kom til Madrid for snart seks år siden (Jeg var født i en liten provins i Cadiz), I begynnelsen følte jeg at jeg var
totalt annerledes. Jeg tror ikke det var på grunn av Madrid, men den arbeidssituasjonen jeg kom i. Menneskene
var like dem som bodde der jeg kom fra, men her hadde alle det travelt og beveget seg raskt fra den ene plassen
til den andre. I begynnelsen følte jeg det at det var vanskelig å møte folk utenfor deres jobbsituasjon, og for meg
så det ut som at å gjøre seriøse ting var viktig og at vi skulle se seriøse ut. Jeg liker det jeg gjør og jeg antar at det
er tilfellet for alle andre, men kanskje enda mer og jeg liker også å le mens jeg holder på forskjellige ting. I tillegg
liker jeg å være fleksibel (jeg tror jeg er mer en helhetstenker), og jeg spøker med de morsomme sidene ved det
meste. Det krever at jeg gir oppmerksomhet til alt, hvilket kan ha en dobbel mening. Jeg har alltid vært åpen for
de mest utrolige meninger! Dette kan virke umulig, men noen ganger når jeg spøker er det mange som misforstår
meg. Denne følelsen får jeg når jeg ser deres ansikt etter at jeg ha fortalt en genial vits, og den var så uventet og
”fikk meg ned på jorda” og den var veldig vanskelig å bære. Jeg kunne bare resignere for meg selv av denne
ekstreme seriøsiteten, og (for meg) at det var så vanskelig å forstå humoristisk sans. Jeg har fortsatt denne
følelsen, og min redning ble folk som hadde perspektiver og visjoner som liknet på mine. Det var enklere å le
sammen med dem. Jeg fant ut at den eneste måten jeg kunne sikre min egne identitet på, noe som jeg antok
eksisterte og vare virkelig, var å stå fast og fortsette å være meg. Alle disse menneskene som ikke så ut til å
akseptere min personlighet eller måten jeg snakket på, gjorde at jeg mange ganger følte meg anklaget og kunne
gjenkjenne assosiasjonen mellom forskjellighet og forsvar noe som egentlig er ganske likt. Den eneste måten for
meg å takle dette på var å stå for hvem jeg var, og være meg selv på en overdreven måte. Jeg kastet lys over de
trekkene ved meg som de ikke likte og var en karikatur av meg selv. Jeg likte å observere hvordan folk vridde seg
på sine stoler av min uforskammede atferd. Det var noe ødeleggende samtidig som jeg markerte meg, og sakte
men sikkert ettersom årene passerte fikk en romsligere atferd og tankemåte– akkurat som om jeg hadde flere
strenger å spille på. Men fortsatt har jeg min gamle stil, som jeg ikke ønsker å miste, og som jeg anbefaler andre.
Sakte ble jeg oppmerksom på og hadde glede av de gode tingene som finnes her, selv om jeg dypt inni meg vet
at det er umulig å bli vant med å være her. Jeg føler etter hvert tilhørighet, selv om det går i små skritt. Det er best
for meg å stoppe skrivingen her, fordi jeg ikke har kommet lengre i min egenanalyse. Til slutt må jeg bekjenne at
jeg likevel synes det var interessant å skrive dette, og jeg håper også at dere kan ha nytte av det.
Beatriz Malik: