Evaluering og kvalitet - inter project

spurter hennes venner om jeg ville bli med i INTER Prosjektet (når jeg arbeidet med Margarita betyr det alltid å bli
involvert i ukjente ting), noe som ga meg muligheten til å linke antropologi og utdanning. INTER Prosjektet var en
utfordring for meg siden jeg aldri hadde arbeidet I et team med så mange forskjellige mennesker. Jeg følte at jeg
var veldig modig som torde, fordi min engelsk ikke var god nok til å kommunisere med, men takket være mine
kollegaer er jeg nå i stand til å kommunisere mine ideer og følelser. Som et resultat har min engelsk virkelig blitt
forbedret (Teresa sier at i den siste virtual konferansen etter å ha skrevet det jeg gjorde at jeg aldri mer kunne si
at jeg ikke snakket engelsk). Jeg er ikke sikker på hva jeg kan gi gruppen, men jeg er helt sikker på at jeg er
oppmerksom på verdien av hva jeg har lært fram til nå.
Vineta:
Jeg er født i Riga, hovedstaden i Latvia. Alle mine familiemedlemmer er fra Latvia og mine første identitet
assosiserer jeg med et etnisisk apekt på identtitet som er en del av min latviske identitetet. Den mest
betydningsfulle kvalitet som stilles til en som er fra Latvia er selvbevissthet, toleranse og en sterk følelse av
ansvar til å arbeide. Det er derfor naturlig at disse kvalitetene har formet min identitet. På en annen måte har
mine foreldre påvirket meg, de er også i høyere utdanning, og det var ingen tvil om at jeg skulle studere ved
universitetet. En annen side av min identitet er forbundet med politiske endringer i vår stat, når sovjetstyret
kollapset var jeg 17 år gammel. Fleratllet av menensker i Latvia, som i andre Baltiske land på den tiden, var
interesert i politikk. Kanskje også fordi disse politiske prosessene pågikk mens jeg studerte filosofi på
universitetet og hadde interesse for det tverrfaglige. Etter at jeg tok avsluttende eksamen ved universitetet var jeg
involvert som forsker i feltet for slike tverrdispliner som for eksempel sosiolingivistisk, og det var dette som førte
meg inn på området flerkulturell utdanning. Siden 2001 har jeg arbeidet som leder for Flerkulturell
Utdanningssenter ved Fakultetet for Utdanning og Psykologi på Universitetet I Latvia. I INTER Prosjektet er jeg
involvert som medlem av vårt fakultet. Alle i prosjektteamet har jeg blitt gode venner med og forskjelligheten er en
berikelse som jeg liker veldig godt.
Ivar:
Jeg er født og vokst opp i den sørøstlige delen av Norge. Min norske nasjonalidentitet er bygd opp fra et historisk
bilde av en bonde som eier deres egen bondegård på min fødeplass. Likevel var mine foreldre og flertallet av
foreldrene i nabolaget ikke bønder: Våre forfedre hadde arbeidet som bønder, men de hadde aldri en egen
bondegård. Som gutt var min identitet knyttet til dette historiske faktum. Når lærere fortalte oss om norsk historie
identifiserte jeg meg ikke med den. Min identitet var derfor knyttet til historie på forskjellig måter: Det var ikke å
leve det samme livet som mine foreldre. Utdanning skulle gi meg et bedre liv. Dette var det viktigste jeg lærte
hjemme, og dette var en viktig del av min identitet. Mine foreldre ønsket å hjelpe meg med skolearbeidet, men jeg
opplevde ofte at de ikke aksepterte det jeg lærte på skolen: Kunnskapene og verdiene i skolen var ikke i samsvar
med deres. Veldig tidlig lærte jeg at jeg ikke skulle forttelle dem så mye om innholdet i skoletimene. Jeg har alltid
vært glad i sport, og i vinterolympiaden i 1994 ble noen av konkurransene arrangert på mitt fødested. Likevel gikk
jeg ikke å så på dem, det var en kulturkollisjon: Plassen hvor mine forfedre kjempet for å overleve var forvandlet til
en kommersiell lekeplass for internasjonale sportsatleter. Min første jobb var som lærer i en fiskelandsby i den
nordøstlige delen av Norge, nær ved den russiske grensen og kulturen der skiller seg mye fra min egen. Her
erfarte jeg konflikter mellom den sørlige og mer sentrale delen av landet og den mer perifere nordlige delen av
landet. I noen år identifiserte jeg meg sterkt med kulturen i denne byen og folk som prøvde å overleve i
Barentshavet. Siden åttitallet har jeg bodd i den østlige delen av Oslo sammen med mennesker som kommer fra
mange forskjellige land over hele verden. Som profesjonell er jeg interessert i utdanning, kultur,
funksjonshemmede og migrasjon og om forskjellighet og retten til å være forskjellig. Dette er grunnen til at jeg ble
med i INTER gruppen.
Jorun:
Jeg er født og oppvokst i en mellomstor by i den sørvestre delen av Norge ikke så langt fra hovedstaden Oslo.
Min identitet har jeg utviklet med bakgrunn i det som preget den regionen hvor jeg vokste opp. Det er et
industriområde, hvor den største norske fabrikken hadde sin hovedbase (Norsk Hydro). De fleste som bodde i mitt
nabolag hadde arbeid i tilknytning til denne fabrikken. Miljøet var hovedskalig befolket med arbeidere, som politisk
tilhørte sosialdemokratiet. Våre foreldre hadde et sterkt ønske om at barna skulle få høyere utdanning. Dette var
viktigst for guttene i familien, men det medførte likevel at jentene også ønsket å ta høyere utdanning.
Undersøkelser som er gjort fra dette området i ettertid viser at fra den generasjonen jeg tilhører fikk flere i dette
området høyere utdanning enn i landet for øvrig. Jeg hadde også som mål å ta høyere utdanning å ville bli lærer,
og dette målet nådde jeg. Gjennom mange år harr jeg praktisert som lærer på ulike utdanningsnivåer, og jeg har
alltid hatt et særlig blikk for de som sliter med å tilpasse seg til gjeldende normer og regler. Jeg har hatt et genuint
ønske om å hjelpe dem til på en bedre måte å ta i bruk sine ressurser på, og at de skulle oppleve mestring og
tilhørighet. Dette førte til at jeg tok videre utdanning og spesialiserte meg innenfor spesialpedagogikk. Jeg har
arbeidet på Universitet i Oslo siden 1994 med videreutdanning av lærere i spesialpedagogikk og inkludering. På
5
homogenitet vs. mangfold i skolen