Kjent og ukjent i djevelsk ikonografi - Logg inn på Min Side

eksempel på dette ser vi i Helvete i Sta. Croce, Strozzikapellet i Sta Maria Novella, og til slutt
i perioden, Collegiata i San Gimignano. 291
Alle freskane er truleg malt av same kunstnar, men attribusjon og dermed datering er svært
omdiskutert. Dommedag og Helvete har vore tilegna Andrea Orcagna (Vasari: Le Vite
1550 292 ), Pietro og Ambrogio Lorenzetti (Crowe & Cavalcaselle, 1864), Bernardo Daddi
(Milanesi, 1864), Francesco Traini (Meiss, 1933 og 1971, m. fl.), og Buonamico Buffalmacco
(Tode, 1887 og Bellosi, 1974 m. fl.) 293 . Dei viktigaste oppfatningane i det 20. hundreåret er
det Bellosi og Milliard Meiss som står for, og Bellosis attribuering til Buonamico
Buffalmacco er mest anerkjent i dag 294 . Datering av freskane har òg vore eit omdiskutert
spørsmål. Milliard Meiss meinte i tråd med forskingstradisjonen at freskane er frå mellom
1345 og 1365 295 , men revurderar dette i 1971 og daterar dei til før 1345 296 . Bellosi
argumenterar for ein attribusjon til Buonomico Buffalmacco, og daterar verka til 1330-talet. 297
Dateringa er mindre omdiskutert enn attribueringa, og er no allment akseptert 298 . Lorenzi,
Kreytenberg og Ilg følgjer Bellosis attribusjon til Buonamico Buffalmacco 299 , medan både
Polzer, Maginnis og Dodge held seg til Meiss og Francesco Traini 300 . Til grunn for Bellosis
identifisering av Buffalmacco som ”Meistaren av Dødens Triumf” er mellom anna at freskane
manglar sienesiske element som er karakteristisk for Trainis verk, dessutan ser han eit nært
stilistisk slektskap med ein freske attribuert Buffalmacco i Arezzokatedralen, av Maria og
barnet med helgenar. Ein kommentar av Lorenzo Ghiberti om at fleire scener i Camposanto er
malt av Buffalmacco vert tatt som ei styrking av argumentet, dessutan er det dokumentert at
Buffalmacco var i Pisa i 1336 301 . Bellosi har vidare datert freskane ved ein deduksjon basert
291 For flotte illustrasjonar av heile freskoprogrammet, sjå Mario Bucci, og Licia Bertolini, Camposanto Monumentale di
Pisa: Affreschi e sinopie, Pisa, 1960, særleg ill. XI, XVI, XVII, XX, 42, og 46. Helvetesscenene er særskilt godt dokumentert
med illustrasjonar av sinopiane som kom fram under restaureringsarbeidet; ill.30, 34, 35, 37, 40, 41, 43, 45 og 47
292 Dodge, 1978, s. 43, og note 59, til kap. I
293 For oversyn over ulike attribueringar, sjå M. Meiss, “The Problem of Francesco Traini”, 1933, appendix II, (red. H. B. J.
Maginnis), 1983, s. 34-43
294 S. Petrocchi, “Francesco Traini”, Enciclopedia dell’Arte medioevale, XI, Roma, 1992, s. 301
295 Meiss, 1933, app II, (red. Maginnis, 1983), s. 34-43
296 Meiss, “Notable disturbances in the classification of tuscan trecento paintings”, 1971, (red. Maginnis, 1983), s. 81-86
297 Luciano Bellosi, “Buffalmacco”, The Dictionary of Art, (red. Jane Turner), V, 1996, s. 123-124; også L. Bellosi,
Buffalmacco e il Trionfo della Morte, Turin, 1974, som eg ikkje har greid å få tak i til arbeidet med oppgåva.
298 H.B.J. Maginnis, “Kritikk av L. Bellosis ”Buffalmacco e il Trionfo della Morte”: Art Bulletin, 58, 1976, 126-128; Polzer,
1964, s. 468; og Dodge, 1978, s. 54
299 Lorenzi, 1997, s. 36; G. Kreytenberg, “L’enfer d’Orcagna: la première peinture monumentale d’après les chantes de
Dante“, Gazette des Beaux Arts, 114, 1989, 243-62, s. 242-249; og Ulrike Ilg, ““Multum valet laicis, qui similitudinibus
gaudent externis… “ Andrea di Ciones Fresko des “Inferno” in Santa Croce als Mittel der Katechese”, Bruckmanns
Pantheon: internationale Jahrezeitschrift für Kunst, 56, 1998, 10-24
300 J. Polzer, 1964, s. 468, og Meiss, “Introduction” (red. Maginnis, 1983), s. xii-xxiv ; og Maginnis, “Kritikk …”, 1976; og
Dodge, 1978, s. 43-54
301 Luciano Bellosi, “Buffalmacco”, The Dictionary of Art, (red. Jane Turner), V, 1996, s. 123-124
70