Kjent og ukjent i djevelsk ikonografi - Logg inn på Min Side

Avgrensinga av stad har fleire årsaker. Den mest openbare er den at områda i og rundt
Toscana på denne tida var dei mest utvikla i Italias biletkunst. Vidare var det i Firenze og
omegn bystatar som sjølv om dei stadig låg i konflikt med ein annan også heile tida hadde nær
kontakt, mellom anna ved handelsverksemd og ei stadig skifting av alliansar. Desse byane
hadde meir med kvarandre å gjere enn med Bologna og dei andre byane i nord, og difor har eg
valt å la være å ta med dei få eksempla som elles kunne vere relevante frå denne delen av
Italia. Padova fell noko utanfor avgrensinga av stad, noko som er uproblematisk då det er
florentinaren Giotto som er kunstnaren.
Sjølv om det ville støtte problemstillinga mi om at det er kjente og ukjente element som er
med på å konstituere det uhyggelege ved helvetesframstillingane, går eg ikkje særleg inn på
dei stilistiske aspekta ved verka. Eg har ikkje funne plass til ei stilistisk analyse av alle verka,
så eg har valt dette bort trass relevansen for temaet. Små betraktningar kjem likevel i
avslutningskapitlet.
1.2 Problemstilling
I dette studiet vil eg vise at retorikken ved enkeltelementa i verka i stor grad byggjer på tre
faktorar: Den eine er ei fokusering på seksualitet, innvolar og kroppsdelar for å framstille det
groteske ved pinslene i Helvete. Det andre aspektet er ei fokusering på ein kombinasjon av det
dyriske og det menneskelege, og at det dyriske ved menneska vert framstilt som det vonde
ved mennesket. Den tredje faktoren som konstituerar retorikken i verka er ein bruk av
folkloristiske, mytologiske element. Desse har gjerne si eiga historie, og har kunna vekke
assosiasjonar som har berika folks førestillingar om syndarens liv etter døden. Desse
faktorane er alle ledd i kombinasjonen av det kjente og ukjente i helvetesestetikken på 1300-
talet.
Ein av ”tesene” mine er at det dyriske konnoterar det ukjente: Det ukjente satt i samband med
det nære og kjente konnoterar vondskap, og denne konnotasjonen er forårsaka av frykt. Eg
meiner såleis at det uhyggelege ved helvetesframstillingane primært er basert på
samanstillinga av det kjente og det ukjente, samt ei forvriding av det kjente, heller enn på det
ukjente i seg sjølv. For å vise dette vil eg gi ein så grundig gjennomgang av kunstverka i
samanstilling med dei historiske og kulturelle tilhøva som denne avgrensinga tillét. Med dette
9