Kjent og ukjent i djevelsk ikonografi - Logg inn på Min Side
Kjent og ukjent i djevelsk ikonografi - Logg inn på Min Side
Kjent og ukjent i djevelsk ikonografi - Logg inn på Min Side
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Lorenzi gjer interessante observasjonar med omsyn til symbolikken til desse djevlane 432 . For å<br />
skremme betraktaren til anger <strong>og</strong> bot har dei trugande <strong>og</strong> bestialske framtoningar. Den gule<br />
djevelen har ein tust i panna som liknar eit horn, <strong>og</strong> som i følgje Lorenzi symboliserar homo<br />
selvaticus (Villmannen); eit s<strong>inn</strong> som er <strong>inn</strong>slava i lettsindige, bestialske <strong>og</strong> korrupte<br />
instinkt 433 . Alle djevlane har dyreansikt <strong>og</strong> brutale uttrykk, som reflekterar den vonde naturen<br />
deira <strong>og</strong> den evige separasjon frå Paradis. Den hårete pelsen, skjegget <strong>og</strong> dei geiteaktige horna<br />
representerar dei viktigaste attributta til geita: dei var utestengt frå guddommeleg nåde, i<br />
motsetnad til lammet som tålmodig aksepterte å bli ofra. Geita representerar det Jødiske folket<br />
som fornekta Messias, slik djevlane var englar som falt med Lucifer i opprøyret i<br />
Himmelen 434 . Dyriske attributt satt i samband med menneskelege trekk for å denotere<br />
vondskap, kan generelt tolkast som ei frykt for ein invasjon av det kaotiske i det ordna <strong>og</strong><br />
siviliserte menneskelege samfunn: ein frykt for å miste kontrollen over dette som verker<br />
ordna, <strong>og</strong> ei skremmande gjenkjenning av det dyriske <strong>og</strong> <strong>ukjent</strong>e, i det menneskelege,<br />
kjente 435 .<br />
3.9 Helvete i San Gimignano, Taddeo di Bartolo, 1393, 1408<br />
eller 1413.<br />
Helvete i San Gimignano av Taddeo di Bartolo er det siste kunstverket vi her skal gjennomgå.<br />
Som tidlegare nemnt er det sparsamt med litteratur om denne fresken, dei fleste forskarar har<br />
konsentrert seg om andre verk av denne kunstnaren. Dateringa er likevel omdiskutert. I følgje<br />
Symeonides finst det inga dokument som seier noko om datering av freskane. Det har vore ein<br />
inskripsjon med datering <strong>på</strong>, men denne er øydelagt 436 . Della Valle daterte verket til 1393-<br />
1394, <strong>og</strong> denne har blitt ståande som den vanlegaste oppfatninga i kunsthistoria 437 . Men då<br />
stilen i freskane i følgje Symeonides tyder meir <strong>på</strong> at dei er frå Taddeos seinare periodar,<br />
velgjer han å behandle dei som om dei skulle vere frå tidleg 1400-tal 438 . I følgje Baschet har<br />
<strong>og</strong>så Enzo Carli datert freskane til 1413 439 . Om dei har rett i dette fører det oss i tilfelle ut<br />
over avgrensinga til denne oppgåva. Likevel har eg valt å inkludere verket utan å<br />
432 Lorenzi, 1997, s. 47<br />
433 Meir om Villmannen i kap. 4.4, s. 143<br />
434 Meir om geita i kap. 4.4, s. 141<br />
435 Meir om det dyriske i kap. 5: Moral <strong>og</strong> synd: det dyriske <strong>og</strong> det menneskelege<br />
436 S. Symeonides, Taddeo di Bartolo, Siena, 1965, s. 38<br />
437 Pere della Valle, Lettere Senesi, 1875, vol. II, s. 186; ref. frå S. Symeonides, Taddeo di Bartolo, Siena, 1965, s. 38<br />
438 S. Symeonides, Taddeo di Bartolo, Siena, 1965, s. 39<br />
439 J. Baschet, 1993, s. 637: E. Carli, La pittura italiana del Trecento, Venezia, 1981, s. 248-252<br />
90