Last ned… - Martin Bekkelund

Jutulen og Johannes Blessom
Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger.
Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av
bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden,
og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar
innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk
spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når
ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under
spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens
palass. Det er "Jutulsporten", en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan
gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom
mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å
kaste en sten i porten og si: "Læt opp, jutul!"
For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for åavlegge et besøk. Familien var på
seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til
Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen
ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme
efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk.
"En av de siste, som såg han," fortalte min ledsager, "det var Johannes Sørigarden fra Blessom,
nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n," føyde han til.
"Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var
det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det
hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så
var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata
og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte
med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle
kjenne han òg, men han gikk så fort.
"Du går fort du," sa Johannes.
"Ja, jeg får nok skynde meg," svarte mannen, "for jeg skal til Vågå i kveld."
"Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også," sa han Johannes.
"Du kan få stå på med meg," sa mannen, "for jeg har en hest som trør tolv trin i mila."
De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind,
så han hverken kunne se himmel eller jord.
Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av
sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på
vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.
"Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven," sa han.
"Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, "for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var
halvvegs."
Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av.