Last ned… - Martin Bekkelund

Klokkeren sa ikke et ord.
"Er du fattig? Ber du om en skilling for sælebot skyld? Å stakkars deg, der har du to skilling," sa
hun, og la dem i hatten. Klokkeren sa ingen ting. Hun ventet litt, for hun tenkte han skulle takke;
men klokkeren var ikke den at han nikket på hodet engang.
"Nei, jeg har aldri sett maken til fattigmann som han som sitter i trappen her ute," sa jenta, da hun
kom inn; "han sitter ikke som ei skjære på en skigard han," sa hun; "for han svarer ikke og takker
ikke og leer ikke så mye som en finger engang, enda jeg ga 'n to skilling."
"Det må det minste være, at tiggeren takker," sa en futedreng som var med i laget; "det skulle vel
være snodig kar, om jeg ikke skulle få 'n til å svare; jeg har fått opp mulebåndet både på tjuver og
tverrbleier før jeg," sa han, la ut på trappen og skrek inn i øret på klokkeren, for han trodde han var
tunghørt: "Hvorfor sitter du der, du?" Nei da. "Er du fattig, ber du?"
Nei, klokkeren sa ingenting. Så tok han opp en halv daler og kastet i hatten: "Der har du den!"
Klokkeren tidde og rørte ikke på seg. Da han ikke fikk noen takk, slo futedrengen til ham under
øret, slikt som han orket, så klokkeren fór kant om kant nedover trappen. Da var jenta ikke sen om
åkomme fram:
"Er De svimet eller er De død, far?" skrek hun, og til å skråle og bære seg ille. "Fattigmanns fred
fins ikke noe sted," sa hun; "men jeg har hverken hørt eller spurt at de har lagt seg til å slå ihel
fattigfolk."
"Tsju, gjør ingen styr," sa futedrengen; "der har du ti daler, hold så kjeften på deg, og få 'n vekk; jeg
kom til å gi 'n et svimeslag."
Ja, hun var glad til: "Penger drar penger," tenkte hun; "for gode ord og penger får en alt det en
trenger, og det er ingen nød om niste, når en har penger i kiste." Så tok hun klokkeren på nakken og
strøk til nærmeste grannegården; der la hun ham tvers over brønnkanten. Da jenta kom hjem, sa hun
hun hadde båret ham til skogs og gravet ham vel ned langt borte i en avdal.
"Gud skje lov vi ble kvitt 'n, du skal få det jeg har lovt og mer til, det er sikkert det," sa kjerringa.
Der lå klokkeren som han skottet ned i brønnen, til grålysningen da tjenestegutten kom kjørende.
"Hva ligger du der og koper etter? Unna med deg; jeg skal ha vann!" sa gutten.
Nei, han rørte seg ikke. Gutten kjørte til så det sa plump - og der lå klokkeren i brønnen. Så måtte
han ha hjelp; han hadde ikke noen råd før husmannen kom med en båtshake og dro ham opp.
"Det er klokkeren i bygda vår!" ropte de, og mente at han hadde levd så vel i gjestebudsgården at
han hadde sovnet av på brønnkanten. Men da mannen kom og fikk se klokkeren, og hørte hvordan
det hadde gått til, så sa han:
"Skaden vaker mens mannen sover; men mannskaden er meste skaden. Når den ene krukka støter til
den andre, så brotner begge. Ta sâlen og legg på Blakken og reis etter lensmannen, gutt," sa han, "så
vi ikke legger oss borti ulykke for klokkerens skyld; en ulykke kommer sjelden alene; men leit er
det å drukne på tørre landet," sa han.
Ja, gutten fór av gårde til lensmannen, og da tiden kom, kom lensmannen og. Men for mye hast er
heller til last, og brågjort verk vil ikke vare. Det tok tid før de fikk doktor og synsmenn til. Vi er alle
Vårherre en død skyldig; men da ble det greid opp at klokkeren var drept tre ganger før han falt i
brønnen. Først hadde blytappen tatt pusten fra ham, så hadde han fått en kule i pannen, og til