Last ned… - Martin Bekkelund

"Hvorledes skal jeg skjønne det?" spurte studenten igjen. Jo, så kom det for dagen hva det var for
en de hadde til gårdskar, det var nissen det. Da studenten hørte det, prekte 'n for dem både i det vide
og det breie, om hvor ugudelig det var å dyrke slike avguder, og han la ut både av bibelen og av sitt
eget vett, om hvor syndig de bar seg at, at de ga mat til slike og jaget fattigfolk fra dørene, som
kunne leve både godt og væl av det de kastet bort i ugudelighet, og prekte som en prest; for nissen
eter ikke maten de gir 'n, han kan ikke ete. Da han hadde gjort det, tok 'n fatt på nissen og leste
Pauli ord for 'n, så han måtte vise dem maten han hadde fått i alle åra han hadde vært der; han hadde
lagt 'n bort i ei bergkløft. Så spurte 'n nissen hvor lenge han hadde vært ved gården.
"I tre mannsaldrer," svarte 'n.
"Hvor mange sjeler har du fått her," spurte studenten.
"Jeg har fått sju," sa nissen, "og jeg får vel snart to til."
Det skulle det ikke bli noe av, mente studenten, og så spurte 'n hvor langt det lei med de folkene
som bodde der nå.
"Å," sa nissen, "mannens stol er mest ferdig, men kjerringas mangler det ene beinet ennå," - med
det mente nissen at mannen var feig, og at kjerringa ikke hadde langt igjen, hu heller.
Da studenten hørte dette, mante han nissen bort, og ble der og prekte gudsord for folkene til han
trodde de var sikre for fanden og utsendingene hans." -
De samme innvendinger ble reist mot denne som mot de foregående historiene, men mange tok til
orde for nissen også; det var ikke tvil om at nissen var til, mente de, men kanskje lot han seg ikke se
så ofte nu som i gamle dager, da folk var sterkere i troen; ja det torde hende han var nærmere enn
noen trodde, hvis han ikke hadde gått overbord; for nu hadde det nok vært stilt en stund, men det
som slo dem av marken, var at båtsmannsmaten sa for sant at oldefar hans var blitt konfirmert av
den studenten som hadde talt med nissen og mant ham bort.
Da underholdningen nu holdt på å gå i stå, spurte en av matrosene en kamerat, - som det lot til på
skøy: "Hossen er det med deg, Nils Strand, var det ikke far din som lå og losa på mers og fyll i
fjorden, så han ble spleisa til datter til nøkken?"
Kameratene flirte, men Nils, som var en hissig kropp, forklarte spottefuglen med fynd og klem at
hans far hadde vært så ordentlig en mann at han visste ikke at han hadde sett 'n full uten i jula, og
noe slektskap med nøkken visste han ikke om. Hans morfar hadde en gang fortalt at han hadde vært
i følge med nøkken og kapprodd med ham innover fjorden. Det måtte vel væra det han mente, for
noe overnaturlig slektskap kjente han ikke til; forresten var det en historie som var så gammel at det
hadde grodd mose over den i mange år alt. Men da de andre ba ham, fortalte han historien likevel:
"Da jeg var yngre, var jeg ofte med 'n morfar og flere fiskere innifra fjorden på vinterfiske utover i
Onsøy og ved Hvaler. Ei natt lå vi ved Rauer-Kalven, og hadde gjort opp varme i en av hulene i ura
der. Tia falt lang, så som den ofte gjør for fiskeren; vi røkte tobakk, kokte kaffi og snakka gammalt
snakk, og han morfar fortalte om gamle dager, da han var ung. Han fortalte da at den gangen han
bodde i Gamlebyen og var reservelos, hadde 'n lost ut skip en gang, og var på hjemveien. På det
samme stedet ved Kalven der vi lå, var 'n i land og hvilte en stund, men da han la ut igjen, kom det
roendes en mann i en halv båt, rektig like ut av ura mellom de store steinene. Detta syntes han var
leit, og han ble reint fælen, for han hadde ikke sett 'n før, hverken mens han la inn, eller mens han lå
der, og han visste nok det de sa, at nøkken skulle fara slik. Han trudde ikke det var nøkken, men han
kunne ikke veta hvem det var; for det er så mange hòl og ganger i ura mellom steina på Rauer-
Kalven at det gjerne kunne ligge mange tusen mann der, og ingen kunne se dem; og i de dager var