Last ned… - Martin Bekkelund

Gutten som ville bli handelskar
Det var en gang en enke som hadde en sønn, og han hadde ikke lyst til annet enn å bli handelskar.
Men de var så fattige at de ikke hadde noe som han kunne ta på å handle med. Det eneste moren
eide, det var en purke, og den ba og tagg han om så lenge og så vel at til sist måtte hun la ham få
den. Da han hadde fått den, skulle han avsted og selge den, så han kunne få noe å begynne å handle
med. Han bød den fram både til likt og ulikt, men det var ingen som ville kjøpe purke den tiden. Til
slutt kom han til en rik kakse; men mye vil ha mer, og denne her var av det slaget som aldri kunne
få nok.
"Skal du kjøpe purke i dag?" sa gutten; "både stor purke, god purke, og riktig feit purke og," sa han.
Hva skulle han ha for den? sa kaksen. Han var minst verd en halv snes daler, om det var mellom
brødre, sa gutten; men det var slike knappe tider og så vondt for penger, så fikk han selge henne for
fire daler; det var så godt som givendes. Nei, det ville kaksen ikke; han ville ikke gi én daler
engang; han hadde flere purker enn han brydde seg om å ha, det var ikke vondt for det slaget; men
siden han var så nødig om å selge, kunne han nok tjene ham i å kjøpe; men det meste han ville gi
for hele purka, var fire skilling; ville han ha det, kunne han sette henne inn i grisehuset til de andre,
sa han.
Gutten syntes det var harmelig at han ikke skulle få mere for purka; men han tykte at noe var bedre
enn ingenting, og så tok han de fire skillingene og satte inn purka, så hadde han da penger mellom
hendene. Men da han kom på veien igjen, dro det etter med ham at han var snytt på purka, og at han
ikke kom langt med fire skilling; dess lenger han gikk og grundet på dette, dess harmere ble han, og
så tenkte han ved seg selv: "Kunne jeg gjøre ham et dyktig spikk igjen, fikk det være det samme
både med purka og med skillingene."
Så gikk han bort og fikk seg et par sterke tommer og en tjorpeis, og tok på seg en stor kjole og satte
på seg et bukkeskjegg, og gikk så tilbake til gauven og sa han kom fra utlandene; der hadde han lært
å være tømmermester; - han visste det at mannen skulle bygge, måvite.
Ja, han ville gjerne ta ham til mester for byggingen sin, sa han, for der i bygda hadde de ikke annet
enn simple, hjemmelærte tømmermenn. Da de var borte og så på tømmeret, var det den gjeveste
malmfuru noen kunne ønske seg i en husvegg, og gutten sa også det var gildt tømmer, det kunne
ingen si annet; men utenlands hadde de nå fått en ny skikk, som var mye bedre enn den gamle; de
hugg ikke langtømmerstokker og la inn i veggen, men de skar dem opp i småstubber, og dem
solbakte de og festet sammen igjen, og det ble både sterkere og vakrere enn en gammeldags
laftebygning. "Det er nå bruk på alle steder i utlandet," sa gutten.
"Det fikk så være da," mente gauven, og så fikk han i hop alle de tømmermenn og tømmerhuggere
som i bygda fans, til å hugge opp tømmeret i småstubber.
"Men så må det til noen store trær, riktig av de største mastefuruene, til svillstokker; kanskje det
ikke fins så store trær i skogen din," sa gutten.
"Ja fins de ikke i min skog, er det vel vondt om slike trær," sa mannen, og så strøk de til skogs
begge to.
Litt opp i marka kom de til et stort tre. "Skal tro det er stort nok?" sa mannen.
"Nei, det er ikke stort nok; har du ikke større trær, kommer vi ingen vei med bygginga, etter den
nye måten da," sa gutten.