Last ned… - Martin Bekkelund

Lundeætten
For en del år siden reiste jeg nordefter til Gudbrandsdalen, over Hadeland og Toten, på vestsiden av
Mjøsen. På Sveen, et skifte i Biri, fikk jeg en doven hest og en noe gammelaktig, snakkesyk mann
til skysskar. Ingen av delene tok jeg meg nær av. Det hadde ingen hast; Svennes, hvor jeg som
vanlig aktet å prøve gjestfriheten og ta nattekvarter, kunne jeg nå i god betids, og mannens sjeldne
livlighet og treffende bemerkninger om flere av bygdens folk, som jeg kjente, forsonte meg lett med
hans ualminnelige snakkelyst. Dertil kom at det var en deilig vårlig aften. Solstrålene brøt glitrende
og tindrende i Mjøsens flate, farvet skyene og spilte mellem det unge løv. Åsene i Fåberg, som
begrenset landskapet fjernt i nord, ble mørkere og tapte seg i dype blå og fiolette toner, mens
aftensolen la sin gylne glans over den rike Ringsakerbygd på fjordens østside.
Da vi var kommet et stykke forbi "Odden", fikk hesten det innfall åstanse i en bakke. Nesten rett
frem for oss lå Biri kirke i noen avstand, og til venstre lenger bort på en høyde lå en gård med en
mørk ås i bakgrunnen. Jeg husket ikke navnet på den og spurte om det.
"Det er Lunde," sa mannen. "Det er rart Di ikke veit det, Di som er så kjent her. Di har da visst hørt
tale om "Lundeblod" og "Lundetull"; det er velkjent ord i Biri det, veit jeg."
Nei, det kjente jeg ikke til og ba ham fortelle, noe han straks var villig til.
"På det Lunde," begynte han, "har der alltid vært rare folk; de sier der har vært huldrefolk, og rent
annleis har de også vært enn alle andre mennesker; derfor er "Lundeblod og Lundetull" kommet for
orde her i Biri. En gang var ei kjerring på Lunde, som hette Åse. Hun blei borte i barnseng, og det
låg en olderkubbe i senga istedenfor henne. Sia den tid er det blitt skikk her å sette kniver over alle
dørene når ei barnsengkone får de første rier, forat der ikke skal komme trollskap til henne. Det var
de underjordiske som tok henne, og de hadde vært etter henne lenge før også, for da det var festerøl
for henne på Lier, tok de henne og satte henne på hue i et vasskar, men da var det så mange folk
som sto ute på tråkka, at hun ikke kom til skade; og så sa det borte i bakken ved stabburet at det
kom av hun ikke hadde festering. Men sia den tid går hver skarvejente, som har seg en fant, med
festering.
Sønn etter denne Åse hette Dagfin, og det var en kar for seg sjøl det også. Så knapp og gjerrig var
han, at det ikke var noe lag på det; når han skulle hogge ved, satte han stabben utafor kjøkkendøra
og sa til fattigfolk: "Gå ikke inn, for kjerringa er så knapp og så gjerrig, du får ikke noe av henne
likevel." Men det var ikke sant; Eli var ei snill kone, og en bedrøvelig ende tok det med han, for han
hengte seg i ei bjørk utafor stueveggen. Stubben av den står der ennå.
Denne Dagfin hadde tre barn, og de hette Åse, Per og Amund, og Amund lever den dag i dag, men
verre folk har der vel aldri vært til. Åse hun var så mager og så fæl og stygg, at hun gjerne kunne ha
skremt vettet av Fanden. Hun låg nesten bestandig i ei stor kiste med lokk på, ja rittmesteren veit
nok det han, for han kom en gang til å lukke på lokket, og så stakk hun ut den tørre kloa si, riktig
som ei haukeklo, og slo igjen lokket midt for nesa på han. Per han var reint huldring, han gikk og
stampa småveger i alle jorda sine med et grev, og reiv opp bringebærbusker og jordbærblomster,
forat det ikke skulle komme folk og unger dit og sanke bær. Om sommeren gikk han mye og dreiv
om på åsene og i fjellet og såg på hestene, for han kjente alle de hester som fans i bygda, og mange
fra andre bygdelag og. Sjøl hadde han også alltid staute og gjeve hester, men han temte dem aldri
før de ble seks, sju år gamle; da tok han dem med til skogen og hogg ned ei stor gran, spente dem
for den og lot dem dra den heim, så blei de spake, må vite; og når han skulle selge hester eller kuer,
hadde han også en rar skikk; han bora et hol i stallveggen og tok en dott av rumpa og slo fast med
en plugg, og lot så dyret gå, så dotten blei sittende igjen; det gjorde han, forat de ikke skulle dra
lykka fra garden, og hele sørveggen sitter full av plugger og tagldotter den dag i dag er.