Last ned… - Martin Bekkelund

Høgstnattes kom kongen med lykt og et stort nøkkelknippe, og leide kvitbjørnen med seg. Han gikk
gjennom svaler og lukkede ganger, den ene etter den andre, gjennom dører og værelser, trapper opp
og trapper ned; til sist kom han ut på en brygge som bar like ut på havet. Der tok kongen til åriste
og skake på kjepper og pinner, og dro den ene opp og den andre ned, til det fløt opp et lite hus; der
hadde han datter sin; for han holdt så mye av henne, at han hadde gjemt henne så ingen skulle finne
henne. Han satte igjen kvitbjørnen utenfor døren, mens han gikk inn og fortalte om bjørnen og
dansen og kunstene. Hun sa hun var redd, og hun torde ikke se på den. Men kongen overtalte henne,
og sa at det ikke var noen fare, når hun bare ikke lo. Så lukket han inn bjørnen, og den danset og
gjorde kunster. Men rett som det var tok ternen til prinsessen til å le. Dermed drev gutten til henne,
så hun fløy i filler og prinsessen jamret seg og bar seg ille.
"Å pytt!" sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, og så god terne skal jeg skaffe deg igjen. Men
nå er det best at bjørnen blir igjen her," sa han; "for jeg bryr meg ikke om å gå og renne over alle
gangene og svalene med den nattes tider."
Nei, da torde hun ikke være der, sa prinsessen.
Men bjørnen ringet seg i hop og la seg bak ovnen, og det ble så til sist at prinsessen la seg og lot
lyset brenne. Men da kongen vel var borte, og det var blitt stilt, kom kvitbjørnen og ba henne løse
hakebåndet. Prinsessen ble så redd at hun nesten var dåneferdig, men hun trevlet til hun fant det, og
hun hadde ikke løst det før han rev av kvitbjørnhodet. Så kjente hun ham, og ble så glad at det ikke
var noen måte på det, og hun ville på timen si at det var han som hadde frelst henne. Men det ville
han ikke, han ville tjene henne én gang til, sa han.
Da de hørte kongen tok til å rusle med kjeppene om morgenen, dro gutten på seg bjørnehuden og la
seg bak ovnen.
"Nå, har den ligget stille?" spurte kongen.
"Ja, bevares," sa prinsessen, "den har ikke så mye som leet på en labb engang."
Oppe på slottet tok skipperen imot den igjen.
Men så gikk gutten til en skreddermester og målte seg til prinseklær, og da de var ferdige, gikk han
opp til kongen og sa at han kunne ha hug til ålete opp prinsessen.
"Der er mange som har hatt hug til det," sa kongen, "men de har mistet livet alle i hop, for den som
ikke kan finne henne på fire og tyve timer, har forbrutt sitt liv."
Ja, det hadde ingen fare, mente gutten, han ville lete, og fant han henne ikke, ble det hans sak.
Men på slottet var det spillemenn som spilte, og jomfruer å danse med, og gutten danset.
Etter tolv timer kom kongen og sa: "Jeg synes synd på deg; du er så skrøpelig til å lete, at du mister
nok livet."
"Å pytt! det er ikke farlig med liket så lenge det nyser; vi har tiden for oss," sa gutten, og danset til
det ikke var igjen mer enn som én time, da ville han til å lete.
"Å, det nytter ikke," sa kongen; "nå er tiden ute."
"Tenn på lykta, og kom med det store nøkkelknippet ditt!" sa gutten, "og følg meg der jeg vil gå!
Det er igjen en hel time."