Last ned… - Martin Bekkelund

"Fy, detta var fælt ti gjerning. Men inte ville je kjørt med 'n," sa den ene kjøreren som hadde vært så
ivrig for å få soldaten til å fortelle. "Men hosdan fekk dom faen ut igjen?"
"Det veit je faen inte," svarte artilleristen. "Je har inte hørt anna enn at han reiste stabbeint til
helvete att, da han var ferdig."
"Ja, men han pleier væra vrang å få ut att. Mang en prest rår mest inte med 'n, når 'n hogger seg
rektig fast," ble planekjøreren ved.
"Det trur jeg væl," sa en annen. "Når det er slik en skarveprest som oppi bygda deres, så gjør nok
faen det han vil. Nei, réal kar må det væra, han må inte væra fôra med bresk og bakhôn, og inte fara
med filler og fanteri, den som skal mane faen. Svarteboka må 'n skjønne likså godt som kakjisma,
og væl så det."
"Det var sant det, Anders Smestadbakken," sa artilleristen. "Je har hørt giti en prest som var kar til
det. Det var Røykenpresten. Morbror min fortalte det, for han var på Branes og i Røykenbygda den
tia. Han hadde svarteboka, og han kunne lesa i a likså godt framlengs som baklengs, og han kunne
løse og binde på én gang. Gu' bevars for mann det var, både til ålegge ut og til å mane faen! Det var
en gong mens 'n morbror var sånn en framslenging, så var han med 'n en søndags efta ne-på Tangen
hos en som faen dreiv slikt et forskrekkelig spell med - det var nok en kjøpmann, trur je. Det hadde
vært en bråta der, både med prester og andre som hadde prøvd seg med 'n det beste dom kunne; men
det var inte råd skapt, for faen blei verre og verre med hver dag. Til sist så sendte dom da bu 'etter
Røykenpresten. Det var enda litt utpå høsten i verste høstbløyta. Ja, han kjørte til Gullaug i Lier og
sette over Dramsfjorden til Tangen om søndags eftan, og 'n morbror var med. Men aldri før var han
kommet inn der, før det tok på å hvine og pipe i hver evige veggsprunge. Men så sa Røykenpresten:
"Det hjelper ikke at du piper, du får flytte." Og inte før hadde 'n sagt det, så fór faen opp igjennom
skorsteinspipa som en svart røyk, og det var mangfoldige mennesker som så 'n. Så blei det rolig da,
måveta, og presten sette over fjorden igjen og kjørte himover. Men da han var kommet et støkke
opp i Gullaugkleiva, blei det mørkt, og aller best dom kjørte - han morbror gikk enda utmed, - så
ryker karjol-akselen tvert av på to steder, så hjula trilla nerover kleiva.
"Hå hå, er du slik kar!" sa Røykenpresten, "så skal du pine død også få noe å bære på. - Sett deg på,
Per, og hold deg vel fast," sa han til 'n morbror.
Og da kan det vel hende det gikk; så snøgt er aldri noe menneske kommet fra Bakken til Grini. For
det sa 'n morbror han gladelig skulle gå til tings og dø på, at dom fór mere bort igjennom været som
på ei skjekte enn dom holdt seg etter veien. Men når dom holdt seg til marka en liten stubb, så
spruta søle og gnister om øra på dom, så dom så ut verre enn faen sjøl da dom kom fram til
prestegården.
"Nå skal du ha takk for skyssen, gutten min," sa Røykenpresten - en kan nok veta hvem det var han
sa det til; "men gå nå efter karjolhjulene mine i Gullaugkleiva og sveis akselen du brøt i stykker, så
kan vi være kvitt for denne gang," sa 'n og han morbror hadde inte fått opp den eine sælapinnen
engong, så var karjolaksenen som da dom reiste av gårde med 'n. Men det lukta svovel både av
hesten og karjolen visst over tre veker etter.
Men så var det sia en gong han morbror tente på Huseby i Lier, at faen holdt slikt leven på Stor-
Valle hos 'n Åge Sandaker, at dom nesten inte kunne få fred for 'n hverken natt eller dag. For denna
Åge Sandaker hadde selt sjela si til 'n har je hørt; visst er det at det fans inte slemmere kropp på
mange mil. Dom sa at faen hjelpte 'n med allting, og hele bygda lå 'n i krangel med. Men så var det
ei natt han morbror kom kjørendes med et plankelass fra Svangstranda, og da han kom forbi Stor-
Valle, så hørte 'n at det var folk inne der; dom slo i bordet og var usams. Han stana og lot hesten
hvile litt for moro skyld, for han tenkte det alltis kunne bli slagsmål; men så med ett fekk 'n se så