Last ned… - Martin Bekkelund

Skipperen og Gamle-Erik
Det var en gang en skipper som var så ubegripelig heldig med alt det han tok seg til. Det var ingen
som fikk slike frakter, og ingen som tjente slike penger, for de veltet liksom inn på ham; og slett
ikke var det noen som var god for å gjøre slike reiser som han; for hvor han fór hen, var vinden med
ham, ja de sa at bare han snudde hatten sin, så vendte han vinden dit han ville ha den også.
Slik fór han i mange år både i trelastfart og på China-reiser, og penger tjente han som gress. Men så
var det en gang igjen han fór avsted hjem over Nordsjøen for fulle seil, som han skulle ha stjålet
både last og skute. Men den som ville ha tak i ham, han fór enda fortere. Det var Gamle-Erik det;
for ham hadde han gjort kontrakt med, som en kan vite, og den dagen var tiden ute; han kunne vente
hvert øyeblikk at han kom og ville hente ham.
Ja, skipperen kom opp på dekket fra kahytten og så til værs; så praide han på tømmermannen, og et
par av folkene til, og sa de skulle gå ned i rommet og hugge to huller i bunnen på skuta, og når de
hadde gjort det, skulle de lette opp pumpene av pumpesota og drive dem tett inn i hullene, så sjøen
sto langt opp i pumpestokken.
Folkene undret seg på dette og syntes det var et snodig arbeid; men de gjorde som skipperen hadde
sagt; de hugg to huller i bunnen, og drev inn pumpene så tett at det ikke kunne komme en
vanndråpe inn i lasten; men opp i pumpene sto Nordsjøen syv fot høy.
Det var knapt de hadde fått flisa over bord etter arbeidet, så kom Gamle-Erik i et vindkast og fakket
skipperen i kragen. "Stopp, far, det har ikke slik bråhast," sa skipperen, og med det samme ga han
seg til å verge for seg og løse ut klørne som han hadde slått i ham, med en merlespiker. "Har du ikke
gjort kontrakt om at du støtt skulle holde skuta tørr og tett?" sa skipperen. "Jo du er gild gutt. Mål i
pumpene! Vannet står sju fot opp i røret. Pump, dævel, og pump skuta lens, så kan du ta meg og ha
meg så mye du vil!" sa han.
Gamle-Erik var ikke klokere enn at han lot seg narre. Han strevde og svettet, og svetten den fosset
som bekker nedover ham, så de gjerne kunne drevet en kvernkall nederst i rygg-skåra; men han
pumpet opp av Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Det arbeidet ble han trett av til sist, og da han ikke
orket mer, fór han hjem i fullt sinne til oldemor si og ville hvile seg. Skipperen lot han være skipper
så lenge han ville, og er han ikke død, så farer han vel ennå og seiler dit han vil, og dreier vinden
etter som han snur hatten sin.