Last ned… - Martin Bekkelund

Ja, kongssønnen lovte han skulle hente jomfruen, så fikk han lov å gå og slapp med livet. Men da
han kom ut igjen, var reven ikke blid, må vite.
"Nå har du stelt deg ille igjen," sa reven; "hadde du lydd meg, kunne vi ha vært på hjemveien for
lenge siden. Nå tror jeg mest ikke jeg vil være med deg lenger."
Men kongssønnen ba så inderlig vakkert, og lovte at han aldri skulle gjøre annet enn det reven sa,
om han ville slå følge med ham. Til sist ga reven seg, og de ble venner og vel forlikt; så la de i veien
igjen, og langt om lenge kom de da dit hvor den deilige jomfruen var.
"Ja," sa reven, "du har nok lovt godt, men jeg tør ikke slippe deg inn til trollet likevel; denne gangen
får jeg gå selv," sa reven. Så gikk han inn, og om en liten stund kom han ut igjen med jomfruen, og
så reiste de samme veien tilbake som de var kommet.
Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de både den og det gildeste bikselet, og da de kom til
trollet som hadde linden og fuglen, så tok de både linden og fuglen og reiste med.
Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugåker; så sa reven: "Jeg hører en dur; nå får du
reise alene; jeg vil bli her en stund jeg," sa han. Så flettet han på seg en kledning av rughalm, og så
ble han liksom én som sto der og prekte. Rett som det var, kom alle tre trollene farene og tenkte de
skulle nå dem igjen.
"Har du sett én som har reist med en deilig jomfru, med en hest med gullbiksel, med en gullfugl, og
en gullforgylt lind?" skrek de til ham som sto der og prekte.
"Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har faret slik ei ferd her; men det var i den
gamle gode tida, da mormor hennes mormor bakte skillingskaker og ga to for skillingen, og
skillingen igjen."
Da slo alle trollene latterdøren opp på vid vegg: "ha, ha, ha ha!" sa de og holdt på hverandre. "Har
vi sovet så lenge, så kan vi gjerne snu nesen hjem og legge oss," sa de, og så reiste de samme veien
tilbake.
Reven la av gårde etter kongssønnen; men da de kom til byen med vertshuset og brødrene hans, så
sa reven: "Jeg tør ikke gå gjennom byen for hundene, jeg må gå min egen vei ovenom; men nå må
du akte deg vel, så ikke brødrene dine får tak i deg."
Men da kongssønnen kom inn i byen, syntes han det var altfor ille om han ikke skulle se inn til
brødrene sine og tale et ord med dem, og så heftet han litt der. Men da brødrene fikk se ham, kom
de ut og tok fra ham både jomfruen og hesten og fuglen og linden og alt i hop, og ham selv stappet
de i en tønne og kastet ham på sjøen, og så reiste de med jomfruen og hesten og fuglen og linden,
med alt sammen, hjem til kongsgården. Men jomfruen ville ikke snakke, og ble blek og ussel å se
på; hesten ble så mager og elendig at den mest ikke hang sammen, fuglen tidde still og skinte ikke
mer, og linden visnet.
Imens gikk reven utenfor byen og lusket og ventet på kongssønnen og den deilige jomfruen, og
undredes på hvorfor de ikke kom. Han gikk både hit og dit og ventet og stundet, og til sist kom han
ned til stranden, og da han fikk se tønnen som lå ute på sjøen og drev, ropte han: "Reker du der, du
tomtønne?"
"Å, det er meg," sa kongssønnen ute i tønnen.