Last ned… - Martin Bekkelund

En aften ved Andelven
"Dud og pine, det er den bau ideal av en skotske urretelv," sa en ung brite, en bekjent jeg hadde
truffet i Eidsvollsbakken, og som jeg fulgte ned til Andelven i Bårlidalen, hvor han ville fiske. "Her
må vi få urret," fortsatte han, "men elven er ikke så klar, som den skudd være; den skudd være så
klar som kristall; og ser De hvilket sjeneri det er her, for når jeg fisk' jeg ser ikke efter fisk alene,
men på hvert maleriske tre der speile seg i elven, på hver flye der flive, jeg hør' efter hver fugl der
singe."
Mens han i et slikt sprog vedble å tolke sin begeistring for naturen og satte stangen sammen, kastet
jeg meg ned i det duftende gresset med min sigar. Rundt om meg i bakken blomstret spireaer,
skabioser, blåklokker, nardus og den røde, yppige geiterams. Over meg vaiet bjerkenes svevende
grener, nede ved elven tittet forglemmegeier frem mellem frodig voksende stargress, som også i
yppigste fylde dekket noen store stener ute i elven. Her strømmer den stri mellem stener og klipper,
men vender seg også forbauset over sin egen vilterhet om i en bakevje for å betrakte sitt forandrede
fysiognomi - den ellers så stille og vennlige Andelv.
På den andre siden hever det seg en høyde dekket med or, hvitstammede bjerker og mørke graner.
Under dem fins skyggefulle mosdekte hvilesteder, hvis svalhet, fred og ro bare den kan fatte som en
het sommerdag i le av disse trær har lyttet til fuglenes søte kvitter, kveget seg ved de kjølende,
duftesvangre luftninger fra elven, eller som gjennem en anonym forfatterinnes fine skildringer av
disse egner har fornummet den "alfeaktige, drømmeriske duft, som hviler derover."
Nedenfor, på broen sto et par jenter og så med en blanding av nysgjerrighet og forundring på den
selsomme fiskeren og hans kunstige sving med stangen. Der ligger en ubeskrivelig ynde i disse
svingninger av en fin og velproporsjonert stang i en øvet fluefiskers hånd. Som et blink farer snøret
gjennem luften og drysser glimtrende vannstøv i sitt tilbakesving, bukter seg igjen som en slange
eller ruller ut som et hjul bortover elven; stangen bøyer seg som et siv i sirlige buer, mens fiskeren,
halvveis skjult mellem stenene, svinger den behendig i sin fremstrakte høyre.
Mens han skritt for skritt flytter seg ned langs elven, lå jeg og blåste tobakkskyer mot den blå
himmel opp i myggsvermenes aftendans, og lyttet til klangen av ljå, til fossesuset og fuglekvitteret,
som tok til i styrke eftersom aftenen ble svalere. Av den halvt drømmende tilstand dette hadde satt
meg i, ble jeg vekket ved et klart "godaften"!
En middelaldrende bondekone sto med en bunding i hånden nede på stien og så med forundring på
fiskeren og på stangens raske bevegelser.
Jeg hilste igjen, og så sa hun halvt spørrende: "Han fisker nok med fly han der? Tro jeg tør gå
forbi?"
"Det tør du nok; når du går nær inn til fiskeren, så er det ikke farlig. Men si meg, hvor er du fra?"
spurte jeg; for både i vesen og tale var det noe usedvanlig for hennes stand.
"Jeg bor i en liten stue oppå Åshøyden, østenfor Vorma," svarte hun.
"Så heter du sikkert Anne Marie og har vært barnepike i prestegården, ikke sant? Jeg har hørt tale
om alle eventyrene og historiene dine."
"Ja så, har han det, så er han vel kjent med noen fra prestegården da? Hvem er han da, med forlov å
spørre?" sa hun.