Last ned… - Martin Bekkelund

Jomfruen på glassberget
Det var en gang en mann, han hadde en slåtteng som lå langt oppe i lia ensteds, og på den enga sto
en høylåve, han hadde å berge fôret i. Men det hadde nok ikke vært stort i låven i de siste årene,
skal jeg tro; for hver jonsoknatt, når graset sto gildest og frodigst, ble slåttenga rent svartbeitet, som
en hel drift skulle gått der og gnaget om natten. Det hendte én gang, og det hendte to ganger; men
så ble mannen lei av det og sa til sønnene sine - han hadde tre, og den tredje var Askeladden, kan du
vite, - at nå fikk en av dem ligge borti utenglåven om jonsoknatten, for det var galt at gresset skulle
bli ett opp rubb og stubb igjen, liksom de to siste årene; og den som ville i veien, måtte passe vel på,
sa mannen.
Ja, så ville da den eldste bort og gjæte enga; han skulle nok passe gresset, mente han, og det så
hverken folk eller fe eller fanden sjøl skulle få noe av det. Da det led mot kvelden, gikk han bort i
låven og la seg til å sove; men litt utpå natten kom det slik en dur og slikt jordskjelv, at vegger og
tak ristet; og gutten opp og til bens det forteste han hadde lært, han torde ikke se seg om engang,
høyet ble ett opp den natten liksom de andre årene.
Neste jonsokkveld sa mannen igjen at det var for ille de år etter år mistet alt gresset på utenga, nå
fikk en av sønnene bort og passe på, og passe det vel også. Slik ville den nesteldste prøve seg den
kvelden. Han gikk da bort i høylåven og la seg til å sove, liksom broren hadde gjort; men utpå
natten kom det en dur og et jordskjelv, enda verre enn siste jonsoknatt; og da gutten hørte det, ble
han redd, og tok på sprang så fort som han skulle hatt betaling for det.
Året etter skulle da Askeladden i veien; men da han laget seg til å gå, lo de andre to og gjorde narr
av ham. "Ja du skulle bli den rette til åpasse høyet, du som ikke har lært annet enn å sitte i asken og
steike deg!" sa de. Men Askeladden brydde seg ikke om det snakket; da det led mot kvelden, ruslet
han bortover til utenga han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da det led om en stund, tok
det til å dure og brake, så det var fælt. "Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på," tenkte
Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv, så høystråene føk omkring gutten. "Å
blir det ikke verre, får jeg vel herde på," tenkte Askeladden. Men aller best det var, kom den tredje
duren, og et jordskjelv, så gutten tenkte at vegger og tak hadde ramlet sammen; men da det var over,
ble det med ett kurende stilt omkring ham. "Skal tro det kommer igjen," tenkte Askeladden. Men
nei, det kom ikke igjen, det var stilt, og det ble stilt, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han
liksom en hest sto og tygget tett utenfor låvedøren. Han lurte seg bort i dørgløtten og skulle se hva
det var; så sto en hest og gnog, og så stor og fet og gild hest hadde Askeladden aldri sett før, og sâl
og biksel lå det på den og full rustning til en ridder, og alt i hop var av kobber, og så blankt at det
skinte i det. "Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt," tenkte gutten, "det skal jeg nok forby deg."
Han skyndte seg og tok opp ildstålet sitt og kastet over hesten, så den ikke hadde makt til å røre seg
av flekken; den ble så tam, at gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han satte seg opp på den
og red bort til et sted ingen visste om; der hadde han den.
Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det hadde gått ham. "Du ble vel ikke lenge
liggende i høylåven om du ellers har vært så langt som borti utenga," sa de.
"Jeg lå i høylåven til sola rant jeg, men jeg hverken hørte eller så noe," sa gutten; "tro hva det var
dere ble så redde for!"
"Ja, vi får vel se etter hvordan du har passet enga," svarte brødrene; men da de kom der bort, sto
gresset der likså langt og tykt som om kvelden.
Neste jonsoknatten gikk det like ens: Ingen av de to brødrene torde gå bort i utenga og passe slåtten,
men Askeladden torde; og så hendte akkurat det samme som siste jonsoknatten: først kom det en