Last ned… - Martin Bekkelund

"Du lyt fara åt som folk, elles får du med meg å bestelle," sa han med eftertrykk.
"Det skulle rø'e faen ha no med han å bestelle! Men inte for det, je har kanskje lagt likså god kar på
ryggen, og væl så det," mumlet kjøreren mellom tennene, da hallendingen snudde ryggen til.
Denne hallendingen som det sto slik age av, og som opptrådte med slik fynd, var en høy mann med
stor nese, kvast blikk, og i det hele tatt en meget bestemt ytre. Han spilte kort med tre plankekjørere
med nokså tåpelige, men likevel bondefule fjes. Det var klart at de hadde lagt seg om hallendingen
for riktig å plukke ham; han lot til å være en kakse i sammenligning med resten av det lurvete
selskapet. På bordkjørervis holdt de de skitne, krøllete og medtatte kortbladene sammenbøyde inne i
hånden, men likevel kikket de i kortene, både seg imellom og i hallendingens, gjorde miner og tro
hverandre på føttene. De sa ikke stort mens de spilte, slo bare kortene i bordet, nu og da med et lite
ord, eftersom spillet krevde det:
"Du gir."
"Labola, beis og spell!"
"Kom med penga!"
"Sett på, eller gå ta spellet!"
På latterskrallene og banningen kunne en høre hvordan lykken snudde seg.
Hallendingen hadde tapt i begynnelsen. Men da han var borte den lille vendingen for å hjelpe
guddatteren, merket han at de andre stakk hodene sammen og fusket i kortene. Fra nu av tok han
seg bedre i akt, men han lot seg ikke merke med noe. Han hadde hell med seg og fikk gode kort på
hånden, og han var dessuten en bedre spiller enn de andre også; derfor varte det ikke lenge før han
hadde rensket dem alle tre.
"Hosdan i helvete henger detta i hop?" utbrøt den ene av spillerne og skulte stygt bort på
hallendingen, som strøk til seg de siste pengene. "Har je vinni ei kule, så er kortmakeren en skjelm!
Je mener faen sjøl står i korta, je!"
"Trur du kanskje inte je speller realt, je heller?" spurte hallendingen og reiste seg truende i hele sin
mektige høyde.
"Je trur inte anna," svarte bordkjøreren. "Men er det da inte reint forsett! Her har je sitti med goe
kort den eine kula etter den andre, og inte kommi ut. Hadde je inte både beisen og spellet forrige
gangen kanskje?"
"Spar-esset, veit je."
"I helvete hadde du spar-esset!" svarte en av de andre, som var blitt godt på en kant; "så du inte at
spar-esset datt i golvet og blei så rent avreid at det inte var nyttendes?"
"Tøys og tull, je hadde beisen," sa hallendingen. "Dere så jo je hadde halv trompmarjas? Je satt med
spar-dama på handa, og kongen lå på stokken, så fekk jeg labola attpå; så måtte je vel ha vønni ut
da, skulle je tro."
"Nei så faen klore meg om du hadde vinni ut!" svarte kjøreren. "Du hadde att tre streker, hadde du.
Hosdan kunne du ha kommi ut da?"