Last ned… - Martin Bekkelund

Gullfebla
Det var en gang en gårdmannskone på Solheim i Hallingdal, som var så gjerrig at det ikke var måte
med det; hun sultet både folk og fe; hennes egne barn var helt grågule av sult, og når de kunne stjele
seg til å få litt mat enten på stabburet eller hos fremmede, slukte de den som ulver, eller som de ikke
hadde smakt mat på åtte dager.
Barna måtte finne seg i å sulte; de torde ikke si noe; de torde ikke gråte heller, når hun så det, ellers
fikk de av bjerkeriset, som satt under bjelken i taket; men når de kom ut, løp de ned til
husmannskona i Glittreplassen, - hun hette Ragnhild -; der gråt de og klaget sin nød; og hun delte de
smulene hun hadde, mellom dem og sine egne småbarn; men ofte hadde hun ingenting, så hun
sultet, både hun og småene hennes, stakkar. Hun hadde bare en eneste ku, men den passet og stelte
hun så vel. Rett som det var, dro hun eller mannen med skikjelken opp i fjellet om vinteren etter et
lass mose til den, og kua trivdes vel og ga så meget melk, at de nesten hadde nok alle sammen. Men
mor Solheims krøtter, de hadde det ikke for godt: i vintertiden fikk de nesten ikke annet til fôr enn
granbar og hestemøkk, og det var som en ren høytid når de fikk en dott ku- eller renmose; men hun
hadde det også igjen på melken; den var så dårlig og tynn at det ikke fantes fløte på den, og den
dudde ikke til annet enn å blande i vellingen eller til å koke ølost av. Krøtterne, de kunne nå ikke si
noe til henne; men de så på henne, ja de så på henne med de store, dypsindige øynene sine, så det
måtte gått henne til hjertet, om hun hadde hatt noe, og de slikket henne på hånden, når hun kom opp
i båsen til dem, med de brede tungene sine; det var vel fordi hun ikke sultet dem rent i hjel. Men om
våren skulle du sett dem, når de kom ut. Da var der ikke annet tilbake enn skinn og ben, og så
dårlige og utmagret var de, at benene ikke ville bære dem, men de falt over enden hvert øyeblikk.
De tålte ikke den friste luften, men tumlet omkring som drukne.
Ragnhild sa nok til henne hvor uforsvarlig det var å fare slik med folk og fe, men det brød hun seg
ikke noe om, for Ragnhild var bare en husmannskone, og hva hun sa, syntes hun hun ikke behøvde
å ta seg nær av.
Men så skulle de bygge opp ny låve et år, for den gamle var råtten og nær ved å falle ned, og den
var så åpen at det både regnet og skinte sol tvers igjennom den. De hadde en tømmermann til å
bygge den nye, og han hette Per. Det var en flink mann til å arbeide, og en dyktig arbeider må ha
dyktig kost; men han fikk lite, og dårlig var det han fikk. Hun ga ham ikke annet enn sild og velling,
men han sparte ikke kjerringa heller. Hun kunne nesten ikke snakke til ham uten at han fortalte
henne hvor slem hun var, og bestandig sa han det så hvast at kjerringa til slutt nesten ikke torde
snakke til ham.
Da han hadde tømret mange omkvarv sammen og satt høyt oppe, gikk Solheimskjerringa en dag
forbi. "Du drar deg opp, du Per," sa hun.
"Å ja," sa han - gretten var han - "jeg prøver nok å dra meg opp, jeg; men silda og vellinga, de
trekker meg ned." Med det mente han at om han fikk bedre kost, ville arbeidet gå raskere fra
hånden.
En søndag satt Per og bladet og leste i almanakken. "Hva spår almanakken nå, Per?" spurte
kjerringa. Hun mente formodentlig hva slags vær den spådde.
Men Per svarte: "Den spår ikke annet enn sild og velling og velling og sild, og sild og velling og
velling og sild."
Kjerringa sa ikke noe til dette, men siden den tid var hun ikke fullt så slem til å knipe på kosten; det
var slett ikke fordi hun syntes at det var galt, men hun merket at det satt en slem munn på Per, og