Last ned… - Martin Bekkelund

Til sist begynte hallendingen også å fortelle om det som hadde hendt hans frender og venner. Der
var en egen patos i hele hans måte å fortelle på, som det ville være forgjeves for meg å prøve på å
gjengi. Det var hans egen faste tro på tilstedeværelsen av disse naturmaktene han snakket om, som
ga hans fortellinger denne eiendommelige virkning, som øktes ved at han talte i en dyp bass og i et
langsomt, men velordnet foredrag.
"Den tid da krigsfolka låg ute i Holsein," begynte han, - "ja du minnes nok den tida, du Elias? - var
farbror min, som budde på Ringerike, oppå Krokskogen med noen andre. De lå ved Flak-setrene
sønnafor vegen og hogg kolved. Ved kveldstid gjorde de opp en nying i en hellbakke og roa seg der,
men de hadde ikke sovet lenge, før de hørte ungeskrik og tralling. Han farbror såg opp, og på en
bergpynt beint imot dem fekk han se der satt ei hulder med en skrikende unge; den sang hun for og
prøvde å stagge det beste hun kunne. "Hva sitter du der for, du?" spurte han farbror. "Å, mannen
min er borte," svarte hun, "og så tykte jeg jeg likså godt kunne gå ned her og hygge meg til dere."
"Hvor er mannen din da?" spurte farbror.
"Han er ute i krigen han, der hvor de andre krigsfolka er," svarte huldra.
Men ungen blei mer og mer gretten, og skreik og bar seg og holdt et slikt hus at det var reint umulig
å få søvn på øynene. Dette syntes han farbror var for galt, han blei harm og sint og tok den ene
varmebrannen etter den andre og kasta opp imot henne. Og så blei hun borte, men omkring i alle
åsene og haugene skratta og lo det.
"Det var hygge du fikk av de karene, Gyri Haugen!" ropte det.
Men nå skal jeg fortelle noe, som hendte en av skyldfolka mine på Ringerike," ble han ved.
"Han var møller på Viul og het Per Pålsen; sia kom han enda til kvernbruket på Henseiene i
vassdraget Væla ytterst i Ådalen. Han gikk mye oppå åsene og fiska, og så var han en gang oppe
ved Buttentjernet, som ligger i kanten av Hofseteråsen mellom Marigardsskogen og Bergermoen.
Der gjorde han seg opp en nying og la seg til å sove natta over. Halvanna års tid etter var han oppe
og fiska igjen. Om natta kom det ei kjerring til han med en liten unge på armen.
"Der ser du ungen din, Per," sa hun.
"Ungen min? Det var artige ting det! Hvorledes skulle jeg fått den ungen da?" spurte Per Pålsen.
"Du husker nok den gangen du var oppe her sist, for halvanna år sia," sa huldra.
Den gangen talte han nok ikke om det til noen, men seinere hen i åra -for han gikk alltid oppå åsene
der og fiska om sommeren, og alltid hang den samme huldra etter han - sia talte han til mange om at
han hadde ei dotter med huldra, som vel kunne være så gammal som barna pleier være, når de går
til presten. Meg fortalte han det aldri, enda jeg kjente ham vel; men jeg har hørt det av en han sjøl
hadde fortalt det til. En gang var hun kommet til ham, og hadde spurt om han ville se dotter si. Så
hadde hun lukket opp ei dør i berget, og der var allting av sølv. Ja, iblant tok Per Pålsen andre med
seg opp på åsen på fiske også, og da såg de to huldrer, som sto på den andre sida av Buttentjernet og
fiska åbbor. Ellers var det i Stortjernet Per Pålsen fikk den meste fisken, men det var ingen andre
som fekk fisk der. Men en gang han gikk oppover åsen, ropte det: "Du får vende att nå, Per, vi
behøver fisken vår sjøl, for det er barsel hos dem i Lia." En gang var en mann som hette Halvor fra
Marigard, med han. Ham hadde han lovt at han skulle få se huldra. Da denne Halvor Marigarden
fekk høre hun kom drivende med buskapen sin, blei han så redd at han ville av sted. Men Per Pålsen
ba han stane og bare stå stille, så hadde det inga nau. Og da så de hun kom drivende med heile
bølingen. Dette så de granngivelig begge to." -