Last ned… - Martin Bekkelund

grannekjerringene hans; men da hun fekk se han, fór hun bort og stakk veslefingeren inn i nesa hans
og holdt han slik, liksom jeg holder en ørret i ganen, ut igjennom gluggen.
"Vil du love at du aldri skal si du har sett meg her, ellers slepper jeg deg," sa hun.
"Nei, om jeg gjør," sa han, for han var en vrangpeis; "kom og ta imot meg, Fanden!" skreik han i
det samme hun slapp, og så kom Fanden kjørendes i en smalslede og sto under og tok imot han, så
han ikke skrubba kneskallen engang. Nå skulle Fanden skysse han heim også. Men mannen satt og
slo på og huide og agjerte, så Fanden hadde vondt for å holde seg på meiene; og da de kom tett ved
garden hans, så kjørte han imot et vasstrau, så sleden velta og Fanden blei liggende på den ene sida
av vasstrauet og han på den andre. Hadde han ikke gjort det, så hadde han ikke sloppet ut av
Fandens klør, men nå hadde ikke Fanden mer makt over han.
"Tvi vøre deg da!" sa Fanden; "hadde jeg tenkt du ville snyte meg, skulle jeg ikke reist så langt for
filleskjela di. Da du ropte på meg, var jeg tjue mil nordafor Trondhjem og holdt over ryggen på ei
jente som var i ferd med å vri om halsen på ungen sin.""
Her sa graveren at nu kunne han ikke minnes flere trollkjerringhistorier. Men da han var kommet så
godt på glid, trodde jeg at jeg burde nytte leiligheten, og spurte om han ikke hadde noe å fortelle om
de underjordiske.
"Hm," sa han, "jeg kan nok ha hørt noe av moster mi kanskje. Da hun var jente, var hun på Modum
og tjente hos presten der; Teilmann tror jeg hun kalte han.
Det var engang på vårsida, da møkka skulle kjøres ut, så gjorde den presten en stor dovning, for han
var en svare mann til å drive jorda, og til den ba han folk både vidt og bredt fra alle bygdas kanter.
Så var der en gutt hos en mann, som også var bedt, og han var så urimelig gjestebudskjær. Da
husbonden hans sa til han om kvelden at han skulle lage seg til å kjøre til dovnings, så han kunne
komme avsted i otta, blei han så glad at han lå og velta seg heile natta og kunne ikke sove. Inga
klokke var der heller, så han kunne vite hva tida leid, og så sto han opp ved midnattstider og satte
hestene for og kjørte til prestegården. Men der var det ikke oppe ei levende sjel enda, og så gikk han
omkring og vakserte for tidsfordriv. Best som han gikk kom han inn på kjerkegården, og der vaska
han søvnen og vågen av øynene sine i ei grøft, hvor det sto noe vatn, for det hadde nylig linna, og
fra den tid var han synen; men han var halvsuset også, og de kalte ham en galning. Enten han gikk
av teneste eller tente ut året sitt, det skal jeg ikke kunne si, men sia fór han alltid og svevde omkring
i bygda, hvor der var gjestebud eller noe på ferde, og baud seg til å jage ut de underjordiske.
En gang skulle det være bryllup på en gard som hette Presterud, og barsel på Komperud på en dag.
Da var han reint opprådd, for han visste ikke hvor han skulle gå hen, men til sist så gikk han til
bryllupsgarden.
Da han hadde vært der og sett seg om ei stund, tok han fatt på kjøkemesteren.
"Du passer godt på det du har, du," sa han. "Ser du ikke, at de underjordiske drikker av ølspannet du
har satt i kroken der, det minker jo hvert øyeblikk, men får jeg lov å være her, mens bryllupet varer,
så skal jeg nok jage dem sin kos."
"Ja, du kan nok få være, men hvorledes vil du få dem ut?" spurte kjøkemesteren.
"Det skal du få se," sa gutten, tok spannet, satte det midt på gulvet og kritta en stor ring rundt
omkring det. "Nå tar du ei stor klubbe," sa han til kjøkemesteren, "og når jeg vinker til deg, så slår
du midt inn i ringen; det er det samme hvor jeg er henne, men når jeg har fått dem inn i ringen alle
sammen, så slår du til alt det du orker."