Last ned… - Martin Bekkelund

"Å er det du sier?" spurte artilleristen ivrig og glodde på bordskiven. "Har faen vært her det har je
aldri hørt. Detta får du fortelle vårs, sia vi snakker om 'n likevæl."
"Kan så," svarte kjøreren; "folka i huset er gått ut, ser je; for en skal inte tala om tau og strikke i
hengt manns hus, sier dom for et gammalt ord. Det bar til slik da at det satt noen kjørere her og
spelte kort og tok seg en halvpel iblant når dom kunne trenge det, og væl så det kanskje. Enten
mannen var med eller inte, det skal je inte kunne si for visst, men je trur nok han gikk tel og fra
mellom brennevinsskapet og kortleiken. Men så kom det inn en med lovotter på; først satt 'n og så
på litt, og så så 'n i korta. Sia tok 'n et slag med dom, og drakk med dom gjorde 'n au. Men åhan tok
i, eller å han gjorde, så hadde 'n lovotta på. Så skulle dom ha seg litt mat da, for det hadde nå mest
gått på brennevin før om kvelden. "Men i Jøssenamn, eter du med votter på au du da?" sa en ta
dom, for dom var nå liksom litt arge på 'n for det han hadde tatt dom så stygt. I det samma hogg
faen nevan i bordet så klørne satt tvers igjennom. Så skjønte dom ådet var for en sugg dom var i lag
med, og så sendte dom bu' etter presten i Aker; men da han kom, måtte faen ut, for han syntes at
presten var mye styggere enn han sjøl var."
"Fløtt på fingra dine du, så vi kan få se merket i skiva," sa en av kjørerne som hadde spilt kort med
hallendingen, og ga ham et skubb på armen.
Det gikk en truende sky over hallendingens ansikt, men han flyttet rolig på hånden. Kjøreren så
efter, men fant ikke noe merke.
"Tar du bort merket au? Han Anders sa jo det sto under nevan din. Hå, hå! får je se klauvene dine,"
sa han med et stygt grin, og tok efter hendene på hallendingen; en av de andre grep lyset og ga seg
til å kikke efter føttene hans under bordet. Men da reiste hallendingen seg og slo knyttneven i
bordskiven så den sprakk endimellom.
"Ja du skal få se klauvene mine, og Di skal få kjenne dom au, koper!" ropte han og holdt den brede
knokete neven sin opp under øynene på dem. "Ut, på dør, Di skal inte vara i hus med folk,
merraflåere som Di er! Ut sier je!" ble han ved, og slengte døren opp på vidt gap.
"Trur du kanskje vi er redd deg da, suggen?" ropte en av dem. "Nei, inte om du så hadde klør som
herifra og til Gjelleråsen heller! Hei, nå skal du pine dø' i heisen, du au!" Han gjorde et hopp bort
imot hallendingen og knipset ham under nesen.
Hallendingen svarte ikke et ord, han tok bare karen i nakken og satte ham hodestups ut på gården.
Artilleristen tok parti med plankekjørerne. Da de røk på hallendingen, lurte han seg bak på ham, tok
tak i akslene hans, satte kneet mot ryggen og prøvde å bryte ham over ende. "En om én, og to om
faen!" skrek han; men da hallendingen merket knepet, samlet han all sin overordentlige styrke,
flyttet høyre fot frem og satte krumrygg, grep bak seg og tok tak i benene hans og kastet ham, med
et bråkast av overkroppen, på hodet over seg ut gjennom døren. De to andre tok han i strupen en
med hver hånd og hev dem baklengs efter.
Under dette levenet ble kjøkkendøren åpnet; konen i huset, datteren og et par andre kvinnfolk
kikket inn, skremte og nysgjerrige.
"Du rydder stua du," sa konen.
"Je er nødt til det," svarte hallendingen. "Når en inte får vara i fred for kleggen, så lytt en viske 'n ta
seg."
"Ja je skal viske deg, enten du så er faen sjøl eller mor hass!" sa en av kjørerne, han kom inn igjen
sammen med artilleristen, blodig i ansiktet. Han prøvde å drive til hallendingen med et stykke av en