Last ned… - Martin Bekkelund

henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun
var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da
sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det
gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn
broren.
Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke
være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så
reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som
morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende
skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme
i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og
store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de
krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene
om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort.
Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek
de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme
på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved
å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut
gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne
hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre,
og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da
slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og
lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han
døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.
Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de,
flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser
som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i
land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen.
Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre
veslefingeren.