Last ned… - Martin Bekkelund

Gutten som ville fri til datter til mor i kroken
Det var en gang en kjerring som hadde en sønn, og han var så lat og likeglad at han aldri ville ta seg
noe til som nyttig var; men synge og danse hadde han hug til, og det gjorde han så lang dagen var,
og det varte nok en stund utpå natten med. Jo lenger det led, jo knappere ble det for kjerringa;
gutten vokste, og mat ville han ha så det forslo, og til klær gikk det mer og mer etter hvert som han
vokste, og de holdt ikke lenge, skal jeg tro, for han danset og sprang både i skog og mark.
Til sist syntes kjerringa det ble for ille. Så sa hun til gutten en dag, at nå fikk han ta til å gå på arbeid
og ta seg til noe som det var gagn i, ellers ble det sveltihjel for dem begge to. Men det hadde ikke
gutten stor hug på; han sa at han heller ville fri til datter til mor i kroken, for fikk han henne, kunne
han leve godt og vel alle sine dager, synge og danse og aldri bry seg med arbeid.
Da moren hørte det, tenkte hun det kanskje ikke var så rent ulikt enda, han kunne da friste seg, og så
stelte hun på gutten så godt hun kunne, så han skulle se litt skikkelig ut når han kom til mor i
kroken, og så la han i vei.
Da han kom ut, skinte solen så varmt og vakkert; men om natten hadde det regnet, så det var bløtt,
og alle myrhullene sto fulle med vann. Gutten tok den korteste veien til mor i kroken, han sang og
han sprang, så som han støtt brukte gjøre; men rett som han hoppet og sprang, kom han til en myr,
og over den lå en klopp og fra den kloppen skulle han gjøre et sprang over et myrhull bort på en tue,
så han ikke skulle søle til skoene sine. "Plump!" sa det i det samme han satte foten på tua. Og så bar
det nedigjennom, og stanset ikke før han var i et fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han
ikke se noe; men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte, som gikk og svinset og
svanset med et nøkleknippe i rova.
"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Takk skal du ha for det du kommer og ser til meg; jeg har ventet
lenge på deg. Du kommer vel for å fri til meg, og du har det vel hett, kan jeg vite; men du får ha tål
en stund til, for jeg skal ha stort hjemmegifte, og jeg er ikke ferdig til bryllupet ennå; men jeg skal
gjøre mitt beste, så det kan bli snart."
Da hun hadde sagt det, dro hun fram noen eggeskall med allslags småmat, slikt som rottene bruker
ete, og satte fram for ham og sa: "Du får sette deg inntil og få deg litt å leve av; du kan være både
trett og sulten."
Men gutten syntes ikke han hadde lyst på slik mat. "Bare jeg var vel herfra og oppe igjen," tenkte
han, men han sa ingenting.
"Nå vil du vel gjerne hjem igjen, kan jeg tenke," sa rotta. "Du lengter vel etter bryllupet, vet jeg, og
jeg skal skynde meg så mye jeg kan. Du får ta med deg denne lintråden, og når du kommer opp,
skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på veien skal du ikke si annet enn "stutt framme og
langt bak," og så ga hun ham en lintråd i hånden.
"Gudskjelov," sa gutten da han var kommet opp; "dit skal jeg vel aldri komme igjen."
Men tråden hadde han i hånden, og han sprang og han sang som han brukte gjøre; men enda han
ikke tenkte mer på rottehullet, hadde han kommet på den tralten at han sang:
"Stutt framme og langt bak! Stutt framme og langt bak."
Da han kom hjem i svalen igjen, snudde han seg; der lå det mange, mange hundre alen av den
hviteste lerretsvev, så fin at ikke den flinkeste veverjente kunne veve den finere.