Last ned… - Martin Bekkelund

"Far min," sa en kjørekar - han var i første stadium av perioden, det blide, meget talende og
brautende - "far min solgte Blakken til den svære hallendingen oppe ved bordenden der, han med
kortleiken. Han skulle ha 'n for et tjau daler, om han var god for å løfte 'n, og faen salte mitt liv,
satte inte karen ryggen under vomma på 'n og løfta 'n som en vott, det gjorde 'n! For det var figgur
til kar gett, - ja han er det saktens ennå, som du sjøl kan se. Men det var ute med Gamle-Blakken da.
Gubevars, da 'n var ung - slik gamp, skjønner du, har aldri gått for plankelass på Strømsveien; for
når han sette beina i bakken, så faen salte meg, sto 'n inte som han var mura! Trur du det kanskje
inte, gutten min. Du kan gjøra som du vil - men om føret var så skralt at det skrapa ner-på steina, så
dro 'n plankelasset fram. Ja det var faen til gemytt i den gampen. Men det var forbi med 'n da
gammeln solgte 'n; for kversilla tok 'n så reint overstadig, så det låt i bringa på 'n som i ei tom
brennevinstønne; og så hadde 'n knippa, måtru - bakbeina på 'n var så stive som en skukustol."
"Ja, gjorde inte Borka det samre, mener du?" svarte en liten tykksak som ikke lenger satt sikkert på
benken, og av og til famlet ut i luften efter innbilte fluer. "Hu dro sine tre tylvter, og væl så det
kanskje, når det lunet var på a. Men faen plugge meg, gikk a inte som ei brur for plankelasset lel.
Det var merr det, gett. Du skulle aldri sett makan, hu hadde reint folkevett. Er det inte sant, så la
Herren meg aldri drekke en dram mer i mi ti'! Om jeg var så full som ei kaje og skreik og husserte
verre enn en gråbein - for du veit en må ha seg en dram til nø'tøft - så neiggu om a gikk fortere for
det. Og der vi skulle hvile, der gikk a inn, og fekk a inte fôret sitt, så fant a det sjøl der det var å
finne, om så inte je hadde høystrået. Slik merr fins inte i verdens rike. Meyer har a inte bære sjøl -
neiggu har 'n ei da!"
Slik ble de sittende og legge ut om hestene sine; de var rent på gråten av rørelse somme tider, og
rett som det var, holdt de på å ryke i hop, når den ene ikke riktig ville tro på det den andre fortalte
om sin hests enestående dyder.
I nærheten satt en permittert garnisonskar som skulle reise hjem til julehelgen. Han lot til å være en
sambygding og god kjenning av de to som satt og kjeklet, og var i følge med noen kjørere som satt
oppe ved bordenden og spilte kort. Han gjorde sitt beste for å skaffe fred og forståelse. For å virke
mer inntrengende i den retning, og fordi han hadde lyst på en dram selv også, ropte han på datteren i
huset, som hadde avløst moren i skjenken, og ba henne bringe brennevin. Men hun var beleiret av
en flokk som sto på farten og drakk avskjedssuper, og hørte ham ikke.
"Jomfru, jomfru!" ropte han den ene gangen efter den andre, "la vårs få en pel akkevitt!"
"Slike jomfruer gjør vi 'ta toskjellings bakhôn," kom det fra den halvfulle kjøreren, han som hadde
holdt lovtalen over Borka. Han satt og flirte svinepolisk over knotingen til artilleristen.
"Jaggu er a ei dokke for deg likevel," sa han som holdt på Blakken, han reiste seg og gikk bortover
mot piken som endelig kom med brennevinet.
"Å neste lørdagsaften så kommer jeg til deg, å da har jeg talsmann med meg; å la meg nå se at du
steller deg bra å holder deg løstig og gla' - sa'o -,"
snøvlet han, trampet takten med føttene og nærmet seg med allslags forlibte og nærgående fakter.
"La gu'dotter mi i fred!" sa hallendingen, som satt mellom kortspillerne.
"Gu'bevars, Baskerud'n, ta inte så hardt på vei; je er bare litt spøkefull," sa plankekjøreren blid, og
fortsatte sin hylding på en slik måte at den feirede uavbrutt måtte frabe seg den. Men så reiste
hallendingen seg under en stans i kortspillet, tok tak i ham med den ene hånden og satte ham ned på
en stol så den røk i stykker under ham.