Last ned… - Martin Bekkelund

"Jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att," sa hun i ett vekk og gnudde seg fram
i trauet. "Å i helvete tar du dem att!" sa han farfar; men med det samme var kjerringa borte, og
pengekjelen sakk ende ned.
"En annen gang skulle du tie stille," tenkte han farfar, og det varte ikke lenge, skal jeg tru, før han
var ute igjen. Den gangen var det ei gammal kjerring, som hadde sett en stor kopperkjel full med
penger, just som hun gikk nedover jordene ved Grefsen i Akers sokn. Tre dager før sankthanstid står
pengene oppe, må vite; men for hennes øyer så det ut som der lå en stor diger orm oppe i kjelen og
velta seg ovapå pengene. Så var det to stykker fra Christian, den ene var enda en høker som eide
både gård og grunn, og den andre var en underoffiser; og de slo seg sammen med han farfar om å
grave opp kjelen. Ja, de grov i tre torsdagskvelder, og den tredje kvelden skrapte de ned på hankene,
så det skrasla i pengene, og de tenkte de snart skulle ha den. Men nå skal I vel høre spell! Så syntes
høkeren at gården hans nede i byen sto i lys loge, og enda det var så langt - en veit det er vel ei halv
mil fra Grefsen - så syntes han at han skjellig så at kjerringa hans sto midt inne i logen med en unge
på armen. "Det er nok ikke tid for meg å være her nå," sa han, og kasta spaden og ville avsted; men
med det samme var det forbi med varmen og det var det med pengene også, for kjelen den sakk.
Men så var det det jeg ville fortalt først. Det var kar til mann det: han var ikke fælen han. Til sist så
la han i veien ganske aleine en torsdagskveld, og begynte å grave på et annet sted, som han visste
der lå penger. Og det gjorde han den neste torsdagskvelden og, men han så så urimelig mye stygt at
de aldri kunne få han til å tale om det. Men da det var høgstnattes den tredje torsdagen, så kom det
en olm okse fram fra bunnen av gropa, som hadde store lange horn, og dem ville den stange tvers
igjennom han, syntes han. Men han tok oksen i horna, og således blei han stående til sola rant. Da
var oksen blitt til en stor kopperkjel full med penger, og horna som han holdt den i, det var hankene
på kjelen."
"Det er mest stygt å høre slikt," sa hallendingen, "helst når det er så vondt for å tene en skilling som
det er nå for tida. For det trur jeg at den som ikke har løst seg fra kakjisma og sin frelser aldri finner
noen skatt."
"Efter det du har fortalt om din bestefar, Elias, skulle en ikke tro at du behøvde å gå til byen hver
uke for å selge fisk," sa jeg.
"Å, Gud hjelpe meg så sant," svarte Elias. "Far min arva ikke anna enn armoda efter far sin, enten
nå han farfar hadde brukt opp det han hadde funnet, eller de som hadde gitt ham det, hadde tatt det
tilbake igjen. Og jeg arva akkurat ei gråtrøye og ei treskei etter min far."
"Det er som jeg sier," sa hallendingen; "der er inga lykke ved slike penger, de går så fort som vatnet
i fossen."
Søvnen tok nu til å sige på oss, og samtalen begynte å gå i stå. Men i den tilstand vi var, tørre på
den ene siden, som vendte mot ilden, og våte på den andre, holdt jeg det for mindre rådelig å overgi
seg til en slummer som man ufeilbarlig ville våkne opp av med hakkende tenner og stive lemmer.
Jeg skjenket derfor mine feller en dram, tente pipen og oppfordret dem til å holde seg våkne ved å
fortelle noe. Elias fortalte mange historier, om hvorledes nissen hadde husert i Sandungen i gamle
dager, og påsto at det ennu var blodflekker i stallen der, efter at nissen en natt hadde slått i hjel den
hvite hesten til Pål Sandungen; om hvorledes de sto i vinduene og så at han skrapte saltet på hellen
fra de andre hestene til kjæledyret sitt, om gamle Jo Hakloa, som hadde tjenestejente sammen med
huldren; om Lukas finne, som hadde bodd i Fortjernbråten og kunne så meget at han frelste jorden
sin for alle slags udyr, så aldri noe kreatur ble slått eller revet for ham, - og meget mere, som hadde
tildradd seg i Nordmarken i gamle dager.