Last ned… - Martin Bekkelund

alltid se meg om en halv times tid," og så lukket han opp og gikk inn. Men der var det gildere enn
gildt; han gikk fra den ene staselige stuen til den andre; det var så det lavde av gull og perler og alt
det dyreste som til var. Folk fantes der ikke. Men til sist kom han inn i et kammers; der lå en
prinsesse og sov på en gullseng igjen, som hun var død; men hun var så gild som den gildeste
dronning, og rød og hvit som blod og sne, og så vakker at han aldri hadde sett noe som var så
vakkert, uten skilderiet hennes; for det var hun som var skildret der. Gutten glemte både vannet han
skulle hente, og dyrene og hele slottet, og så bare på prinsessen, og syntes han aldri kunne bli mett
av å se på henne; men hun sov som en død, og han var ikke god for å få henne våken.
Da det led mot kvelden, kom trollet susende, og ramlet og smelte i porter og dører så det braket i
hele slottet. "Huff, her lukter så kristen mannlukt!" sa det, og stakk det første hodet inn av døren og
været. "Det tør nok hende," sa gutten; "men du har ikke bo å blåse så belgen revner, for det; du skal
ikke lenge ha vondt av den lukten," sa han, og dermed så hugg han alle hodene av det. Men da han
var ferdig, var han så trett at han ikke kunne holde øynene åpne. Så la han seg på sengen ved siden
av prinsessen, og hun sov både natten og dagen, som hun aldri skulle våkne; men ved midnattstid
var hun våken et øyeblikk, og da sa hun til ham at han hadde frelst henne; men hun måtte være der i
tre år til; kom hun ikke hjem da, fikk han komme og hente henne.
Han våknet først da klokken gikk til ett andre dagen, og hørte at eselet tok til å skrike og låte så ille,
og så tenkte han det var vel best han ga seg på hjemveien; men først klipte han et spuns ut av kjolen
til prinsessen og tok med seg. Men hvordan det var eller ikke, så hadde han druntet der så lenge at
dyrene tok på å våkne og ruske på seg, og da han var kommet opp på eselet, kringrente de ham, så
han syntes det så rent spøkelig ut. Men eselet sa han skulle skvette på dem noen dråper av dødens
vann. Det gjorde han, og så styrtet de på flekken og rørte ikke en lem mer. Mens de var på
hjemveien, sa eselet til gutten: "Når du nå kommer til ære og herlighet, skal du se du glemmer meg,
og det jeg har gjort for deg, så jeg kommer på knærne av sult." Nei, det skulle aldri skje, mente
gutten. Da han kom hjem til prinsessen med livsvannet, skvettet hun noen dråper på søster sin, så
hun våknet, og så ble det glede og herlighet, det kan en vel vite.
Så reiste de hjem til kongen, og han var også blid og glad for det han hadde fått dem igjen; men han
gikk og stundet og stundet etter at det skulle være slutt på de tre årene, til den yngste datteren skulle
komme. Gutten som hadde hentet dem, gjorde han til en mektig mann, så han ble den første i landet
nest kongen. Men det var mange som var avindsyke for det han var blitt slik en storkar, og så var
det én - han hette enda Ridder Rød - som de sa ville ha den eldste prinsessen; han fikk henne til å
skvette på gutten litt av dødens vann, så han sovnet.
Da de tre årene var omme, og det led et stykke ut i det fjerde, kom det seilende et fremmed
krigsskip, og på det var den tredje søsteren, og hun hadde med seg et tre års gammelt barn. Hun
skikket bud opp til kongsgården og sa at hun ville ikke sette sin fot på land, før de sendte den som
hadde vært på gullslottet og frelst henne. Så sendte de en av de høyeste der i kongsgården, og da
han kom på skipet til prinsessen, strøk han hatten av og bukket og krøket seg.
"Kan det være din far, sønn min?" sa prinsessen til barnet, som lekte med et gulleple. "Nei, min far
kryper ikke som en ostemakk," sa guttungen. Så sendte de én til av samme slaget, og det var Ridder
Rød. Men det gikk ikke bedre med ham enn med den første, og prinsessen sendte bud med ham, at
skikket de ikke den rette, så skulle det gå dem ille. Da de hørte det, måtte de vekke gutten med
livsens vann, og så gikk han ned på skipet til prinsessen; men han bukket ikke for mye på seg, skal
jeg tro; han bare nikket på hodet og tok fram spunset han hadde klipt ut av kjolen hennes på
gullslottet. "Der er far min," ropte gutten og ga ham gulleplet han lekte med. Så ble det stor
herlighet over hele riket, og den gamle kongen var den gladeste av dem alle, for det han hadde fått
igjen kjæleungen sin. Da det kom for dagen, det som Ridder Rød og den eldste prinsessen hadde