Last ned… - Martin Bekkelund

Gutten med øldunken
Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann nordenfjells. Denne mannen var en
mester til å brygge øl; det var så urimelig godt at det ikke fantes maken til det. Da gutten skulle
reise derifra, og mannen skulle betale ham lønnen han hadde tjent, ville han ikke ha annet enn en
dunk av juleølet. Ja, den fikk han og gikk av gårde med, og han bar den både langt og lenge, men
dess lenger han bar på øldunken, dess tyngre ble den, og så tok han til å se seg omkring, om det
kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke og dunken letne.
Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" sa mannen.
"Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min," sa gutten.
"Kan du ikke likså godt drikke med meg, som med en annen?" sa mannen; "jeg har faret både vidt
og langt, så jeg er både trett og tørst."
"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hvor kommer du ifra, og hva er du for en mann, da?" sa han.
"Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmerike, jeg," sa mannen.
"Deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten; "for du gjør så stor forskjell på folk her i verden og skifter
retten så ulikt, så noen blir så rike og noen så ringe; nei deg vil jeg ikke drikke med," sa han, og
labbet avsted med dunken sin.
Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så han syntes ikke han orket å bære den
lenger, med mindre det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så traff
han en stygg, skranglet mann, som kom fykende så fort.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" sa mannen.
"Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min," sa gutten.
"Kan du ikke likså godt drikke med meg som med en annen?" sa mannen. "Jeg har faret både vidt
og langt, og en øltår kunne gjøre godt i en gammel skrott," sa han.
"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hva er du for en, og hvor kommer du ifra?" spurte han.
"Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete, jeg," sa mannen.
"Nei," sa gutten; "du bare piner og plager folk, og der det er noen ulykke på ferde, der sier de støtt
det er din skyld; nei, deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten.
Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin, til han syntes den ble så tung at han
ikke orket å bære den lenger. Han tok til åse seg omkring igjen, om det ikke kom noen han kunne