Last ned… - Martin Bekkelund

"Hvem? Jeg?" sa gutten; "skulle jeg ikke kunne bruke et av disse? Det skulle vel være noen sak!" sa
han, og satte to-tre stoler oppå hverandre, hoppet opp og tok det største sverdet i klypa, kastet det i
været og tok det igjen i håndtaket, og støtte det i gulvet så hele salen ristet. Da han så var kommet
ned, tok han det under armen og bar det.
Da de hadde vært sammen på slottet en tid, så syntes kongsdatteren hun måtte reise hjem til
foreldrene sine og fortelle dem hvor hun var blitt av. De lastet et skip, og så reiste hun av gårde.
Da hun hadde reist, og gutten hadde gått der og slengt en stund, kom han i hug at han hadde hatt
ærend dit, og at han skulle gå etter helsebot til mor si. Men så tenkte han kjerringa var ikke sykere
enn hun nok var bra igjen nå; likevel ville han da gå ned og se hvordan de hadde det.
Mannen var frisk, og kjerringa var lenge siden god igjen også.
"Dere er da noen stakkarer, som sitter her i denne fillehytta," sa gutten. "Kom og følg meg opp på
slottet mitt, skal dere se at jeg er en annen kar," sa han.
Ja de ble med, både mannen og kjerringa, og på veien snakket hun vel med ham og spurte hvordan
han var blitt så sterk.
Jo, det kom seg av det blå båndet som lå på åshøygda, den tid de hadde vært ute på bygdene og
bedt, sa gutten.
"Har du det ennå da?" spurte kjerringa.
Ja han hadde da det, han hadde det under bukselinningen sin, sa han. Så ba kjerringa om hun kunne
få se det. Ja, gutten rev opp trøya og brystduken, og skulle vise henne det. Så grep hun til med
begge hender og rev det fra ham og virret det om neven.
"Hva skulle jeg gjøre ved deg, slik en radd som du er?" sa hun; "jeg skulle slå til deg, så hjernen
skulle skvette!"
"Det var altfor lett en død for slik en skarv," sa trollet, "vi burde brenne ut øynene på ham og sette
ham i en liten båt ut på havet."
Det gjorde de også, alt det han pep og bar seg.
Men der båten drev, svømte løvene etter, og til sist tok de den og dro inn på en øy, og satte gutten
opp under en toll. De fanget vilt til ham, og fugl ribbet de, så de laget en hel dunseng til ham. Men
han måtte ete rått, og blind var han. Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var
blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så
den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt. Men da den kom opp igjen av vannet, fant
den veien nok så vel, så den fridde livet sitt. "Nå, nå!" tenkte løven, dro gutten til tjernet og dyttet
ham nedi. Da han hadde fått igjen synet, gikk han ned til vannet, og gjorde miner til løvene at de
skulle legge seg ved siden av hverandre som en flåte, og han sto oppå ryggen av dem, mens de
svømte til lands med ham.
Da han vel var kommet i land, gikk han opp i en bjørkehaug, og der lot han løvene legge seg igjen.
Så stjal han seg fram til slottet som en tyv, for å se om han ikke kunne få fatt på båndet sitt, og da
han kom til døren, kikket han gjennom nøkkelhullet og så at båndet hang over en dør i kjøkkenet; så
stiltret han inn over gulvet, for det var ingen inne; men da han hadde fått tak i båndet, tok han på å
banke med hælene og sparke i bena, som han var styren. I det samme kom kjerringa fykende ut.
"Kjære vene, vesle gutten min! la meg få det båndet," sa hun.