Last ned… - Martin Bekkelund

Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen, fant hun hver morgen en hop
sølvpenger utenfor døren sin, og hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden
kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg ille og klaget sin nød for henne.
"Å pytt!" sa hun, "det kan vel ikke være så farlig; når jeg bare ville, var det ingen sak for meg å
hjelpe deg, for den som noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til meg." Men efter
den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og
hun måtte igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og regn. -
Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender; undertiden var han også ute i sine egne og
fridde til pikene fra byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og kløfter eller gikk i
skogen for åsanke bær. Oftest var han å se til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men
når han ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og viste seg som en vakker, litt
gammelaktig mann med stjerne på brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det
gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på avkommet; for konen hans fikk alltid de
argeste og fæleste byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne, som foreldrene
søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige
tjenere og undersåtter, sendt ut.
I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt ord på seg for at de stjal vakre og
snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger isteden;
og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunne komme over å amme
dem opp selv; derfor stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for bestandig. Men det var
en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid
og vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde stjålet, men så slapp hun ut. Om
det var fordi det ble ringt efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun forsnakket seg,
eller hun fant en synål i serken sin, det kan jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden
fortalte hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i Ekeberg, hvor snille folkene
der hadde vært med henne, hvor vel de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken
søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun skulle smøre barnets øyne med
en salve, som hun skulle ta av en krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte seg
vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke skjønne hva det skulle være til, for barnet
hadde de deiligste øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i kjøkkenet, tok hun og
strøk litt av salven over det høyre øyet sitt.
Et halvt års tid efter at hun var kommet fra de underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i
Bjerkenbusch's krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto bergkjerringen hun hadde
vært amme hos, ved disken og stjal risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det eller
så henne.
"God dag, mor skal jeg treffe Jer her?" sa jenten, og hilste på henne; "hvorledes står det til med
barnet?"
"Kan du se meg?" spurte konen meget forundret.
"Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?" sa jenten.
"Hva er det for et øye du ser meg med?" spurte den underjordiske.
"Bi litt, det er med det høyre," svarte jenten, og klippet med øynene.
Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid så jenten hverken henne eller noen
annen med det; for hun var og ble blind på det høyre øyet.