Last ned… - Martin Bekkelund

"Jeg har fått en del, men der er ikke mange som er over to merker," sa jeg, og åpnet lokket.
"Det er over halvannet pund,...se der er en lekker fisk og der er flere også...jammen var det lekkert
fiske," sa Elias.
"Han fisker vel med fly han?" spurte den andre.
"Du kan vite det," sa Elias, idet han forgjeves gjorde noen kast ut på vannet med sin stang; "du kan
vite det; jeg sto ved sida av han og meita i Haklo-oset i fjor, og jeg fikk ikke bittet engang, mens
han tok halvpundet, og det ratt også."
Jeg spurte hvor hans kamerat var fra, og fikk vite at han holdt til på Hadelands-åsene om sommeren.
Nu skulle han til byen og kjøpe salt; men han ville gjerne ha litt brennevin og tobakk med det
samme; og midler til det aktet han å skaffe seg ved fiske.
Da natten falt på, brøt uværet løs: det tordnet og lynte i det fjerne; de mørke masser bredte seg ut;
skyenes omriss ble mer og mer ubestemte og utvasket, og til sist hang regnet og skyene som et grått
teppe nedover åsene. Foran været og regnet strøk en frisk vind henover vannet. Nu var tiden der til
å fiske. Enkelte større fisker slo efter og ble av og til fanget, men oftest slo de feil.
"Den er ikke riktig hjerta på å bite ennå, derfor tar den så ofte imist," sa Elias, som holdt på å bringe
en fisk i land.
Med de første regndråper sprang fisken plask i plask efter metemark og fluer; men da skuren brøt
løs for alvor og det begynte å hagle og skyllregne, var det aldeles forbi.
"På morrasida tør den nok få bedre hjertelag," sa hallendingen.
"Hva mener du om været?" spurte jeg efter noen tids forløp. "Det klarner jo opp over åsen?"
"Østa glette gir våt hette. Det kommer mer regn, men det tør nok bli litt opphold iblant," svarte
hallingen. "Der kan I høre; den karen spår også om regn," vedble han, da det langt ute fra landet lød
et vedholdende fryktelig skrik, nesten som om et menneske var i livsnød.
"Er det nøkken?" spurte jeg.
"Jesu navn, si ikke det da; det var lommen," sa Elias.
Vi ga opp fisket inntil videre og besluttet å tenne et bål, for vi var gjennemvåte. De gamle dro kvist
og stokker sammen; jeg skaffet ild, og snart flammet det et bål på pynten av odden. Bålet i forening
med min niste unnlot ikke å øve sin opplivende virkning på mine stallbrødre, og det ble en livlig
samtale om fiske, om ørretens gang og levevis i Nordmarken og røyens i vannene på
Hadelandsåsene. Elias dvelte med forkjærlighet ved de fisketurene han hadde gjort til Nordmarken i
yngre dager, når han var kommet hjem fra reis.
"Da var her fisk å få," sa han, idet han tente sin korte snadde; "men der var ikke slik sjau med vanna
heller, og ikke så farlig om det kom opp et par stokker i dammen om natta, så fisken kunne gå ut i
elva. Ja, ja, ved Sandungdammen var det godt å fiske den tid; for da sto den utafor de to berga og
den djupe kulpen, der I veit den står nå. Jeg tok åtte pund der ei natt, og der var ingen under tre
merker. Men nå veit fisken mest ikke hvordan det er stelt med den, for den får aldri ha sin riktige
gang."
"Det må ha vært morsomt å fiske her i de tider, Elias," sa jeg, "men det hendte vel den tid også at
fiskeriet slo feil for deg en gang imellem?"