Last ned… - Martin Bekkelund

han bort i Prestbakken. Da han kom inn i fjøset der, sto kua og skalv, og så svett var den, at
skummet dreiv av den.
Men så var det en gang lenge baketter, der var et bryllup, og i det bryllupet var han kjøkemester den
samme mannen som hadde sett alt dette om påskekvelden. Og der var også den kjerringa som hadde
gått foran i trollkjerringstimet. Da de skulle til bords, ville de ha henne til å sette seg inntil bordet
først, for det var sånn ei bra kone, må vite. Men hun skulle nå være så unnselig og gjorde seg så
kostbar at det ikke var noen måte med det. Kjøkemesteren ba og nødde henne til å sette seg inntil
bordet, men til sist blei han kjei av dette og så sa han ganske sakte til henne:
"Gå du først du, du er vant til det, skal jeg tru. Sist jeg såg deg om påskekvelden, var du ikke så
blyg, da var du den første i dansen med han Gamle-Erik både på alter og prekestol."
Da falt hun i svime, og sia den tid hadde hun ikke en helsedag."
Graveren tidde stille, og ansiktet hans fikk igjen sitt sure, tverre uttrykk; men jeg ble ved å spørre og
fritte ham om trollkjerringer, deres reiser og hendelser, så lenge til jeg fikk ham til å gi det løfte at
han skulle fortelle meg alt det han visste om slikt.
"Der var noen skyttere," begynte han igjen, "som var på fugleleik ei påskenatt. Rett som de satt i
skytterhytta, så i grålysinga om morgenen, fekk de høre slik sus og brus oppi været, og de trudde
nesten det var en heil skokk storfugl som kom og ville slå ned på myra. Men det var fanden til
fugler det. Da de kom fram over skogtoppene, så var det en flokk trollkjerringer, som hadde vært på
påskeleik. De kom ridende på limer og skuffer og møkkgreip, på bukker og geiter og de urimeligste
ting som tenkes kunne. Da de var tett ved, kjente skytterne ei kjerring, for hun var grannekjerringa
til den ene av dem.
"Maren Myra," skreik han. Så falt hun ned i ei furu og braut av det ene lårbeinet; for når en kjenner
dem og roper navnet på dem, så må de ned, om de er aldri så høgt. De tok henne opp og satte henne
til lensmannen, og til sist blei det så at hun skulle brennes levendes. Men før de fikk henne opp på
vedstabelen, ba hun de ville ta tørkleet fra øynene hennes litt. Ja, det skulle de gjøre; men først
vendte de henne så at hun ikke kunne se imot åker og eng, men langt bort i åsen. Og der hvor hun
hadde sett med øynene sine blei skogen svidd, så den var ganske svart.
Men etter den kjerringa var der ei dotter, og henne satte de til en prest oppi Gudbrandsdalen. Hun
kunne vel være ni år gammal, men hun var slem og full av trollkjerringnykker. En gang sa presten
at hun skulle ta noen fliser som lå på gården, og bære dem inn i kjøkkenet.
"Pytt, jeg kan nok få dem inn, om jeg ikke skal bære dem," sa hun.
"Ja så," sa presten, "la meg se på det."
Ja, straks så gjorde hun en vind, så flisene flaug like inn i kjøkkenet. Presten spurte om hun kunne
gjøre mer. Ja, det kunne hun. Hun kunne mjølke, sa hun, men hun ville nødig gjøre det, for det var
til skade for krøttera. Presten ba henne, men hun ville nødig; til sist skulle hun til å gjøre det likevel.
Så satt hun en telgjekniv i veggen og ei kolle under den, og straks hun rørte ved kniven, sprita
mjølka ned i kolla. Da hun hadde mjølka ei stund, ville hun holde opp.
"Å nei, melk du, mitt barn," sa presten.
Nei, hun ville ikke; men presten snakka så lenge for henne, til hun begynte igjen.
"Nå må jeg holde opp," sa hun litt etter, "for ellers kommer det bare blod."