Last ned… - Martin Bekkelund

Da visen var til ende, kom han inn, litt rød i hodet, og satte seg rolig bort i en krok og tente pipen
sin. Det varte heller ikke lenge før skolemesteren innfant seg, sammen med en fremmed mann. Han
hadde dradd fadermorderne sine høyt opp og søkte å oppby all sin verdighet. Men de stive øynene
og hans usikre skritt røbet ham før han åpnet munnen.
"Om tilladelse, med forladelse høystærede herrer," sa han med tykk tunge, og gjorde et latterlig
bukk; "det var nok ikkje lekkert gjort tå me, at jeg flaug på døren ulovendes og ærbødigen efterlod
Deres underholdning til denne verdige renskytter, som er en leg mann at kalle, og disse elskverdige
hyrdepiger. Men jeg er en ungdommens lærer, og i gudaktighet og gudsfrøkt er jeg ikke at spøge
med, og da jeg ligesom er en underdel av geistligheden at akte, og holder strengeligen på tukt og det
sjette bud, så tåler e ikkje slikt. Nei, det gjere e ikkje! Og jeg må sige det reint ut, at det er ein
ostyggelé ované, at gutæin løp etter førkjom før dom have skjeggevekst på hagen. Og da jeg nu såg
denne Hans'en lettferdigen stryke sta etter kvinnfolkjé...tvi!" - her spyttet han i edel harme - "For
som jeg siger jeg er en stor konterpart av allehånde gjøglen, fikten, lettferdig skanderen og snakk,
dobbel, drukkjenskap og lettsindig dans."
"Jøss, kå hard du æ idag da, skulmester!" sa Marit. "E tykjy dæ æ moro, e, når fela tæ te låte. E bli
mest så gla som ei fele sjøl."
"Det er sant, mitt barn," sa skolemesteren unnvikende og med et søtt smil, "jeg talte kun om den
lettsindige dans. Også jeg tykkjy det er såre fornøyeligt at se pigerne trede dansen, at sige når det er
ved siden av en verdig mann, som indehaver en sømmelig anstendighed."
Men med én gang var det som om den yndighet han priste, overmannet ham, han brøt med
snøvlende tremulanter ut i en plutselig hyllning av vin og skjønnhet, som ikke syntes å stå i
synderlig samklang med de strenge grunnsetninger han førte i munnen:
"Hva er allverdens gull og riger,
og hva er vel fornøyelsé?
Foruden vin og smukke piger
er verden kuns et hendelsé.
Enhver som er
på piger sær,
er dosmeré
ihvo han er."
"Detta va ei vakker vise det," sa Hans, han stakk hodet frem av sin krok, med pipen i munnen. "Men
nå ska e syngje ein stubb åt de som du kanskje æilder ha høyrt før:
Å stakkars de, du din gamle tåpe,
du drakk tå flaskun som sto i skåpé,
Du trudde at dæ va brennevin;
men alt så va dæ nå terpentin,
men alt så va dæ nå terpentin."
Visen siktet, som jeg siden hørte, til en begivenhet i skolemesterens liv; den egget ham sterkt, så
meget mer som han tydelig hadde stått i den tro at medbeileren ikke var til stede. Han tørket seg om
munnen med snippen av sitt lange kjoleskjørt og sa:
"Ungdommen er nåsåvis i våre dage; det kjøm derutav at den ikke får smage kjeppen nok. Du
munnkåte pilt! du gaper over ei tobakkspibe i munnen, og renner på lørdagsfriing, og udlader
fornærmelser mot verdige menn, som ere i besiddelse av større lærdom enn du; reis deg, sier jeg,
når jeg taler!" fór han opp; "således som det var brug blant spartanerne, at ungdommen skulle reise