Last ned… - Martin Bekkelund

Per Lunde gikk ofte til kjerka, men han gikk aldri inn, uten han var til alters. Mens almugen hørte
gudsord, gikk han om på hestegarden og snakka med hestene. Og når der var altergang, smaug han
ned i likkjelleren og satt der til andre kom fram til alteret, så kom han fram, og når han hadde nytt
sakramentet, gikk han til kjellers igjen, til almugen var gått ut av kjerka. Per Lunde var mye for å
tjærebre allting med; han tjærebredde seg sjøl imellom, og han tjærebredde stabbursflesket sitt og
slo det fullt med skomakerpinner. Da han var død, var det et heilt stabbur etter han fullt av ull og
uhekla lin, og flesk og smør, som var mange år gammalt, og så harskt og beiskt som galle; men
stabburet det hadde han spikra til og lukt med ploglenker på alle kanter. Ja, han var riktig en rar kar
den Peren, for en gang mens gamlelensmannen levde, kom han til han og ga han en hestesko til
ferskmat. Han døde da, men han døde ikke noen udød, som folk trudde. Etter han fikk Amund
garden, og han lever ennå. Han er den likeste av dem, for han har vært ute blant folk og tent som
dragon for Bratter. Det er en stor, svær, feit mann, men han er så blass i ansiktet som et lik. Han er
nå litt rar han også, for en gang rittmesteren kom på visitering, paraderte Amund på garden med en
fôrtapp under armen istedenfor furasjerlue, og så var han så slem etter brennevin, han drakk et par
potter om dagen, sa de. Her et år begynte han å drikke rødvin, men det holdt han snart opp med, for
han syntes den var for sur. Nå drikker han fire potter kaffe om dagen, og dessimellom ligger han på
badstua og heter den og tuller seg inn i skinnfeller. Om sommeren kler han varmen ute, for jo
varmere det er, dess flere trøyer tar han på.
Men så var det gamle Åse Lunde. Lang tid etter at hun var blitt borte, gikk Hans Sigstad og leitte
etter hestene sine på Sigstadmoene; men før han visste hvorledes det var, så kom han ved
domsteinene, og der var han inne ensteds som han aldri hadde sett før, og det var så gildt der liksom
på et slott. Der gikk ei kjerring og stelte, og henne syntes han at han skulle kjenne, men han kunne
ikke huske hvor han hadde sett henne.
"Kjenner du ikke meg, du?" sa hun.
"Jo, jeg synes nok jeg skal kjenne deg," svarte han.
"Ja, jeg er Åse Lunde, som blei borte i barnseng," sa hun. "Jeg kjente deg vel, da du var en smågutt,
og her har jeg vært sia den tid. Hadde de bare ringt litt med kjerkeklokkene den gangen jeg blei
borte, så hadde jeg sloppet herfra; for jeg hadde alt det ene beinet over hafella, men så holdt de opp,
og jeg måtte tilbake igjen. Du går og leiter etter hestene dine du," sa hun, "men jeg skal si deg det at
mannen min og grannene hans de kjører med dem hvert øyeblikk, og det kommer av at guttene dine
slår etter hestene med bikselet, når de slipper dem. Men nå kommer mannen min snart heim, og
treffer han deg her, så farer du ille."
Sigstaden gikk og fann hestene sine straks etter. Sia har ikke noen hverken hørt eller spurt Åse
Lunde; men er hun ikke død, så lever hun vel ennå og bur i huldreslottet ved domsteinene på
Sigstadmoen." - Skyggene steg lenger og lenger frem over Birisiden og Mjøsen; aftenens svalhet
hvilte over egnen. Vinden kom og suste og hvisket i trærnes kroner og bar med seg bud og hilsen
fra den blomstrende hegg og alle markens og skogens duftende blommer til fuglene, som nyss var
kommet hjem fra Syden, og nu satt bak løvet og drømte om de deilige eventyr, de hadde opplevd på
sine reiser i Grekenland og Marokko.
Det siste stykke av veien gikk hurtig. På Svennes fikk jeg bekreftelse på riktigheten av, at Per Lunde
hadde gitt gamlelensmannen en hestesko til ferskmat, plugget sine hester fast ved halen i
stallveggen, når han skulle selge dem, og i det hele på troverdigheten av min skyssgutts fortellinger.