Last ned… - Martin Bekkelund

Da husmannen hørte det, ble han så ille ved at han ikke visste råd til åberge seg, og spurte gutten
hva han skulle gjøre. "Kom og bytt klær med meg og gjøm deg bak døra, så vet han ikke annet enn
det er meg," sa gutten, "og tar han noen da, så blir det ikke deg, men meg," sa han.
Det tok tid før de fikk byttet og tatt på seg igjen, så mannen tok til åbli redd for at gutten kanskje
kunne ha rømt. Han satte avsted til kvernhusdøren.
"Hvor er han?" sa han til gutten som sto der så hvit som en møller.
"Han var her rettnå, jeg synes han gjemte seg bak døra," sa gutten.
"Ja jeg skal lære deg å gjemme deg bort, din skjelm," sa han, og tok husmannen i fullt sinne og
strøk avsted til galgen med ham og hengte ham opp med det samme, og han visste ikke annet enn
det var gutten han hengte.
Da det vel var gjort, ville han inn i kvernhuset og tale med husmannen sin, som var der med maling.
Gutten hadde lettet opp overkverna og holdt på å trevle under med hendene.
"Kom hit, skal du kjenne så underlig denne kvernsteinen er," sa gutten.
Mannen gikk borttil og kjente etter med den ene hånden.
"Nei, du kjenner det ikke uten du tar under og trevler med begge hendene," sa gutten.
Ja, han gjorde så, men med det samme nappet gutten vågen unna og slapp overkverna på ham, så
han satt fastklemt mellom steinene; og så fram med tjorpeisen og til å denge ham det meste han
orket igjen.
"Å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han.
Da han hadde dengt ham så mye han ville og kunne, reiste han hjem til mor si, og da det led om en
stund, så han kunne tenkte mannen hadde kommet seg igjen, så sa han til henne:
"Ja, nå kommer han vel snart, denne mannen jeg solgte purka til. Nå vet jeg ingen råd til å berge
meg for 'n lenger; jeg får grave opp et hull sør i jordet, og der får jeg ligge om dagen, og så får du si
til ham som jeg sier føre deg," sa gutten, og talte om hva hun skulle si og gjøre.
Han grov opp et hull da, som han hadde sagt, og tok med seg en stor lang slakterkniv og la seg nedi,
og mor hans la over ham bar og kvist og mose, så var han vel gjemt. Der lå han om dagen. Om en
stund kom mannen reisende og spurte etter gutten.
"Ja, det ble mye til kar av ham, enda han ikke fikk mer enn ei purke av meg," sa kjerringa; "han ble
både doktor og tømmermester, og så ble han hengt og oppsto igjen fra de døde, og enda får jeg aldri
høre annet enn ulikt om 'n. Her om dagen kom han heimflygende, og da gjorde han meg den største
glede jeg har hatt av 'n, han la seg til å dø," sa kjerringa. "Jeg brydde meg ikke så mye om 'n at jeg
ville koste prest og kristen jord på 'n; men jeg grov 'n ner her sør i jordet og rakte over 'n noe kvist
og bar," sa hun.
"Ser du om han ikke snøt meg og slapp likevel!" sa mannen. "Men siden jeg ikke fikk hevnet meg
på 'n i levende live, så skal jeg gjøre ham en vanære på hans grav."
Han strøk sør i jordet og ville sette seg; men i det samme stakk gutten kniven i ham like til skaftet
og skrek: