Last ned… - Martin Bekkelund

Å ja, han skulle friste, sa han; han skulle late som han ville få kjerringa til å stelle for seg i noen
dager, så skulle han få gutten bort i berget og bryte laftestein, og velte ned et berg på ham.
Dette lå gutten og lydde på.
Den andre dagen spurte trollet - for et troll var det, det var greitt åskjønne - om han kunne få
kjerringa til å stelle for seg noen dager, og da det led på dagen, tok trollet en stor jernstaur, og spurte
gutten om han ville være med bort i berget og bryte laftestein.
Da de hadde brutt noen stein, ville trollet ha ham til å gå nedved og se etter stekker i berget. Mens
gutten gjorde det, brøt og bendte trollet med jernstauren, til han fikk avsted et helt berg, som kom
veltende ned over gutten; men han stødde imot, til han kom unna, og lot så berget velte.
"Nå ser jeg hvordan du mener det med meg," sa gutten til trollet," du vil slå meg ihjel; men gå nå du
nedved og se etter stekker, så skal jeg stå oppå."
Trollet torde ikke annet enn gjøre som gutten sa, og gutten brøt ned et digert berg, som veltet over
trollet og brøt av det ene lårbenet på ham.
"Å du er en stakkar," sa gutten, han steg ned og løftet opp berget, og tok mannen unna det. Og så
måtte han ta ham på ryggen og bære ham hjem. Han fór avsted med ham som en hest, og ristet ham,
så han skrek som det satt en kniv i ham. Da de kom hjem, måtte de legge trollet til sengs, og
liggende ble han og skrøpelig var han.
Da det led på natta igjen, tok trollet til å snakke med kjerringa og undres på hvordan han skulle bli
kvitt gutten.
"Veit ikke du noen råd til å bli kvitt 'n, så veit ikke jeg," sa kjerringa.
Jo, han hadde tolv løver i en hage, sa trollet; når de bare kunne få gutten dit, så rev de ham i stykker.
Det mente kjerringa det skulle ikke ha noen nød med. Hun skulle legge seg syk, og si at hun var så
skrøpelig at hun ikke kunne bli frisk igjen uten hun fikk løvemelk.
Dette lå gutten og lydde på.
Da han hadde stått opp om morgenen, sa kjerringa at hun var skrøpeligere enn noen kunne tro, og
fikk hun ikke løvemelk, ble hun visst aldri god igjen.
"Da kommer du nok til å bli skrøpelig lenge, mor," sa gutten, "for ikke veit jeg hvor den er å få."
Jo, mente trollet, det var ikke vondt for løvemelk, når bare én ville gå etter den. Brødrene hans
hadde en hage som der var tolv løver i, og nøkkelen kunne han få, dersom han trøstet seg til å melke
dem.
Gutten tok nøkkelen og en melkebolle og strøk avsted. Da han fikk låst opp og kom inn i hagen, sto
løvene imot ham på toben alle tolv. Gutten lette ut den største av dem, tok den i framføttene, og slo
den mot stokk og stein, til den ikke var mer igjen av den enn labbene. Da de andre så dette, ble de
så redde at de krøp og la seg ned ved føttene på ham, som skamfulle hunder; siden fulgte de ham
hvor han gikk og sto, og da han kom hjem, la de seg utenfor med framlabbene på dørstokken.
"Nå skal du bli god igjen, for her er løvemelk, mor," sa gutten, da han kom inn - han hadde melket
en skvett i kolla.