Last ned… - Martin Bekkelund

"Nå får vi hugge ved," sa Mumle, og hugg telgjeøksen i furukubben og drev inn bleien, men
vriompeisen var vrang og ville ikke kløvne straks, enda Mumle bendte og brøt med øksen. "De sier
du skal være sterk," sa han til Gamle-Erik; "spytt i neven, hugg klørne i, bend og bryt og la meg se
hva du duger til!" sa han.
Erik gjorde så, og fór i sprekken med begge nevene og brøt alt han orket; men med det samme slo
Mumle Gåsegg ut bleien, så satt Gamle-Erik i klemmen; siden prøvde han øksehammeren på
ryggen hans. Gamle-Erik ba både tynt og vakkert at han skulle slippe løs, men det øret ville ikke
Mumle Gåsegg høre på, før han lovte han aldri skulle komme dit og gjøre ufred mer; og så måtte
han love at han skulle bygge bro over sundet, så folk kunne fare over til alle årsens tider, og den
skulle være ferdig når isen var gått.
"Det var hardt," sa Gamle-Erik.
Men det var ingen annen råd; ville han løs, måtte han love det. Men han tinget på at han skulle ha
den første sjel som fór over broen, den skulle være sundtollen.
Den skulle han ha, sa Mumle. Så slapp han løs og fór hjem. Men Mumle Gåsegg la seg til å sove på
det, og han sov til langt utpå dagen.
Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare hadde småplukket ham, måtte han
vasse i penger, før han kom fram til sengen; de lå i dynger og sekker til langt opp på veggen, og i
sengen lå Mumle og snorksov.
"Gud hjelpe både meg og datter mi," sa han, da han skjønte Mumle var lys levende. Jo, allting var
godt og vel gjort, det kunne ingen nekte; men det var ikke verdt å tale om bryllup før broen var
ferdig, sa han.
En dag da, så sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto på den og skulle ha tollen han hadde
tinget på.
Mumle Gåsegg ville ha kongen med seg og prøve broen, men det hadde han ingen hug til. Så satte
han seg sjøl opp på en hest, og slengte den digre kongsgårdsbudeia opp på sâlknappen fremfor seg -
hun så mest ut som en diger furukubbe - og så red han over så det dundret i broen.
"Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?" skrek Gamle-Erik.
"Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den får du spytte i neven og ta den," sa Mumle
Gåsegg.
"Nei, helles takk - tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne," sa Gamle-Erik; "en klemme har du fått
meg i, du skal ikke få meg i en til," sa han, og dermed fløy han like hjem til gamlemor si, og siden
har han hverken vært hørt eller spurt der.
Men Mumle Gåsegg fór hjem til kongsgården og ville ha lønnen kongen hadde lovt ham, og da
kongen vred seg for å gi ham den, og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han
laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl. Ja, det gjorde kongen, og da den var i
stand, tok Mumle kongen ut på tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs.
Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være matløs, og er han ikke kommet ned
igjen, så svever han mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.