Last ned… - Martin Bekkelund

"Den som gildrer for andre kommer i gildre selv," sa den ene.
"Det er ikke greit å stjele fra en tjuv; men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa
den andre; "det skulle være artig å bli kvitt klokkeren på en lettfengt måte og få givendes en gjøgris,
jeg mener vi bytter jeg, gutt," sa han. Den andre storlo. Så vrengte de sekken av grisen, satte
klokkeren med hatten huestups nedi og knytte mulebåndet vel til.
Rett som det var, kom tyven flygende med vottene, nappet sekken og strøk hjem, der kastet han den
inn på gulvet til kjerringa.
"Her har jeg en kult, mor!" skrek han.
"Det var gildt," sa kjerringa. "Ingenting er godt i øyet, men ikke i munnen; maten kan ingen sakne,
for den er mannens makt. Gud skje lov vi får mat i huset," sa hun; "nå skal vi leve vel en stund."
"Jeg tok den største jeg," sa mannen, satte seg opp i høysetet og pustet og tørket svetten av skolten;
"han hadde både bukser og bleier," sa han; han mente, at grisen var vel gjødd og fleskelagt. "Har du
noe mat, kjerring?" sa han.
"Nei, jeg har ingen mat," sa hun; "hvor skulle jeg fått den ifra?"
"Så gjør på varmen, skjær flesk, salt, og steik ei fleskepanne."
Hun gjorde som han sa, rev opp mulebåndet og skulle til å skjære flesk.
"Hvordan har dette seg da? han har jo klauvene på," sa hun, da hun fikk se skoene. "Svart er han
og."
"Veit du ikke det, i mørket er alle katter grå og alle griser svarte," sa mannen.
"Jojo, men hvitt i svart er alltid bjart, og det er skill på skodde og myrbær," sa kjerringa. "Men
denne grisen har bukser," sa hun.
"Ja, pine jord har han flesebukser på låret, det har jeg fått kjenne; jeg har båret på 'n så jeg er både
heit og svett," sa mannen.
"Nei, nei," sa kjerringa; "han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne; det er jo klokkeren i
bygda vår!" skrek hun.
"Det var gjøgrisen jeg tok," sa mannen. Så kom han bort og skulle se. Jo, det var syn for sagn; det
var klokkeren det, både med skor og spenner. Men det var den største grisen han hadde puttet i
sekken, det ble han ved. Det var gjort, som gjort var. "Sjøl er beste drengen, men hjelp er også god,
så nær som i grautfatet; vekk henne Mari, kjerring," sa mannen. Ja da, de hadde en datter som var
både flink og handfast; hun hadde kars krefter og visste råd for all uråd. Hun skulle ta og grave ned
klokkeren i en avdal, så det aldri kom for dagens lys, og for det skulle hun få en ny verkenskledning
som mor sjøl skulle hatt. Jenta tok klokkeren om livet, slengte ham på nakken og strøk av gårde, og
hatten tok hun med. Men da hun kom et stykke på veien, hørte hun felelåt; det var danseball på en
gård; der lurte hun seg inn og satte klokkeren oppe i den andre trappen. Han satt med hatten mellom
hendene som han skulle be om noe for sælebot skyld, og stødde seg til staven og opp til veggen. Så
kom det en jente vimsende.
"Jeg undres på hva dette er for en," sa hun; "bonden er grå som ei gås, men denne er svart som en
ravn. Hør du, hvorfor har du satt deg her? En kan mest ikke komme fram for deg."